Jeg sa i mitt hjerte: «Kom, la meg prøve deg med glede, nyt derfor lystene!» Men se, også dette er forgjeves.

Om latter sa jeg: «Det er galskap», og om glede: «Hva nytte har det?»

Jeg tenkte i mitt hjerte å gi meg selv til vin, samtidig som jeg ville holde fast på visdommen, og gripe om dårskap, inntil jeg kunne se hva som virkelig var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres livs dager.

Jeg utførte store verk; jeg bygde meg hus og plantet vinmarker.

Jeg anla hager og parker, og plantet alle slags frukttrær i dem.

Jeg lagde dammer for å vanne skogene, som gir trær.

Jeg skaffet meg tjener og tjenestepiker, og hadde tjenere født i mitt hus; også hadde jeg store flokker av storfe og småfe, større enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem.

Jeg samlet sølv og gull, og skatter tilhørende konger og provinser; jeg skaffet meg mannlige og kvinnelige sangere, og menneskenes gleder, musikkinstrumenter og alt slikt.

Så ble jeg stor, og vokste mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Også min visdom var med meg.

Alt mine øyne ønsket, tok jeg ikke fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede, for mitt hjerte gledet seg ved alt mitt arbeid; dette var min del av alt mitt arbeid.

Da så jeg på alt det mine hender hadde gjort og arbeidet jeg hadde lagt ned for å gjøre det: Og se, alt var forgjeves og jag etter vind; det var ingen vinning under solen.

Så vendte jeg meg for å se på visdom, galskap og dårskap. For hva kan mennesket gjøre som kommer etter kongen? Ikke noe annet enn det som allerede er gjort.

Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket.

Den vise har øynene sine i hodet, men en dåre vandrer i mørket. Jeg innså også at det samme skjer med dem begge.

Da sa jeg i mitt hjerte: «Slik det skjer med den dumme, slik skjer det også med meg; hvorfor har jeg da vært så vis?» Da sa jeg i mitt hjerte at også dette er forgjeves.

For det er ingen varig erindring om den vise mer enn om narren; alt vil bli glemt i de kommende dager. Og hvordan dør den vise? Akkurat som narren.

Derfor hatet jeg livet, for det arbeidet som gjøres under solen var plagsomt for meg: for alt er forgjeves og jag etter vind.

Ja, jeg hatet alt mitt arbeid som jeg hadde gjort under solen, fordi jeg må etterlate det til den som kommer etter meg.

Og hvem vet om han blir en vis mann eller en dåre? Likevel skal han få makt over alt mitt arbeid hvor jeg har strevd og vist meg vis under solen. Også dette er forgjeves.

Så gikk jeg i gang med å la mitt hjerte fortvile over alt arbeid jeg hadde gjort under solen.

For det finnes en mann hvis arbeid er gjort med visdom, kunnskap og dyktighet; likevel må han la det til en annen, som ikke har strevd for det, som sin del. Også dette er forgjeves og et stort onde.

For hva har mennesket av all sin strev og sitt hjertebesvær som han har strevd med under solen?

For alle hans dager er fylt med bekymring, og hans arbeid er sorg, selv om natten finner ikke hans hjerte ro. Dette er også forgjeves.

Det finnes ikke noe bedre for et menneske enn å spise, drikke og la sin sjel nyte godt av sitt arbeid. Også dette så jeg at var fra Guds hånd.

For hvem kan spise, eller hvem kan nyte uten meg?

For Gud gir den som er god i hans øyne visdom, kunnskap og glede; men synderen gir han strev, for å samle og hope opp, for at han skal gi det til den som er god for Gud. Dette er også forgjeves og jag etter vind.