Videre sa han til meg: Menneskesønn, spis det du finner her; spis denne rullen, og gå og tal til Israels hus.

Så åpnet jeg munnen, og han lot meg spise den rullen.

Og han sa til meg: Menneskesønn, la magen bli mett, og fyll innvollene med denne rullen som jeg gir deg. Da spiste jeg den, og den smakte så søtt som honning i munnen min.

Og han sa til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal mine ord til dem.

For du er ikke sendt til et folk som taler et fremmed språk og har en vanskelig tale, men til Israels hus.

Ikke til mange folk med fremmed språk og vanskelig tale, hvis ord du ikke kan forstå. Sannelig, hvis jeg hadde sendt deg til dem, ville de ha hørt på deg.

Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg; for hele Israels hus er trassig og hardhjertet.

Se, jeg har gjort ditt ansikt sterkt mot deres ansikter og din panne sterk mot deres panner.

Som diamant, hardere enn flint, har jeg gjort din panne; frykt dem ikke, og bli ikke skremt av deres blikk, selv om de er en trassig slekt.

Videre sa han til meg: Menneskesønn, alle mine ord som jeg vil tale til deg, motta dem i ditt hjerte, og lytt med dine ører.

Gå nå til ditt folks barn, til de bortførte, og tal til dem og si: Så sier Herren Gud, enten de hører eller lar det være.

Da løftet ånden meg opp, og jeg hørte bak meg en kraftig lyd som sa: Velsignet være Herrens herlighet fra hans sted.

Jeg hørte også lydene av vingene til de levende skapningene som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem, og en kraftig lyd.

Så løftet ånden meg opp og førte meg bort, og jeg gikk med bitterhet, med heten fra min ånd; men Herrens hånd var sterk over meg.

Da kom jeg til de bortførte ved Telabib, som bodde ved elven Kebar, og der satt jeg blant dem i sjokk i sju dager.

Og det skjedde på slutten av de sju dagene at Herrens ord kom til meg, og sa,

Menneskesønn, jeg har satt deg til en vokter for Israels hus; hør derfor ordet fra min munn og advar dem fra meg.

Når jeg sier til den onde: Du skal visselig dø; og du ikke advarer ham, eller taler for å advare den onde fra hans onde vei for å redde hans liv; da skal den onde dø i sin synd, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

Men hvis du advarer den onde, og han ikke vender seg fra sin ondskap eller sin onde vei, skal han dø i sin synd, men du har berget din sjel.

Igjen, når en rettferdig vender seg fra sin rettferdighet og gjør synd, og jeg legger en snublestein foran ham, skal han dø: Fordi du ikke advarte ham, skal han dø i sin synd, og hans rettferdighet som han har gjort skal ikke bli husket; men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

Likevel, hvis du advarer den rettferdige om at den rettferdige ikke skal synde, og han ikke synder, skal han visselig leve, fordi han ble advart; og du har berget din sjel.

Og Herrens hånd var der over meg; og han sa til meg: Stå opp, og gå ut på sletten, og der skal jeg tale med deg.

Så reiste jeg meg og gikk ut på sletten. Og se, Herrens herlighet sto der, lik herligheten som jeg så ved elven Kebar, og jeg falt på mitt ansikt.

Så kom ånden inn i meg, reiste meg opp på føttene og talte med meg, og sa til meg: Gå, lukk deg inn i ditt hus.

Men du, menneskesønn, se, de skal sette bånd på deg og binde deg med dem, så du ikke kan gå ut blant dem.

Og jeg vil gjøre din tunge så den klistrer seg til ganen, så du blir stum og ikke blir en irettesetter for dem, for de er en trassig slekt.

Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Han som vil høre, la ham høre; og han som vil la være, la ham la være; for de er en trassig slekt.