Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas, og tok også med Titus.

Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem det evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat for dem av anseelse, for at jeg ikke skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.

Men heller ikke Titus, som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære, og han er likevel greker.

Dette på grunn av falske brødre som i hemmelighet hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for at de kunne bringe oss i trelldom.

Til dem ga vi ikke etter i underkastelse, nei, ikke for en time, for at evangeliets sannhet skulle forbli hos dere.

Men fra dem som syntes å være noe – hva de enn var, gjør ingen forskjell for meg; Gud tar ikke hensyn til person – de som syntes å være noe, tilføyde ingenting til meg.

Tvert imot, når de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik evangeliet for de omskårne var til Peter,

for han som virket med kraft i Peter i apostelembetet blant de omskårne, han virket også sterkt i meg blant hedningene,

og da Jakob, Kefas og Johannes, som syntes å være støtter, forstod den nåde som var gitt meg, ga de meg og Barnabas høyre hånd som tegn på fellesskap, så vi skulle gå til hedningene og de til de omskårne.

Bare at vi skulle huske de fattige, noe jeg også ivret etter å gjøre.

Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.

Før noen fra Jakob kom, spiste han sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, av frykt for de omskårne.

Og de andre jødene hyklet med ham, så også Barnabas lot seg rive med av deres hykleri.

Men da jeg så at de ikke gikk rett på veien etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter for alles påsyn: Hvis du, som er jøde, lever som hedningene og ikke som jødene, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?

Vi som er jøder av natur, og ikke syndere fra hedningene,

vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger, men ved troen på Jesus Kristus. Vi har også trodd på Jesus Kristus for å bli rettferdiggjort ved Kristi tro, og ikke ved lovens gjerninger; for ved lovens gjerninger blir intet kjød rettferdiggjort.

Men hvis vi, mens vi søker å bli rettferdiggjort i Kristus, også selv blir funnet som syndere, er da Kristus en tjener for synd? Det være langt fra.

For hvis jeg bygger opp igjen det som jeg har revet ned, gjør jeg meg selv til en lovbryter.

For jeg er ved loven død for loven, for at jeg skal leve for Gud.

Jeg er korsfestet med Kristus; likevel lever jeg, men ikke lenger jeg, men Kristus lever i meg. Og livet jeg nå lever i kjødet, lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.

Jeg forspiller ikke Guds nåde. For hvis rettferdighet kommer ved loven, da er Kristus død forgjeves.