Og det var stor hungersnød i landet.

Da de hadde spist opp kornet de hadde hentet fra Egypt, sa faren deres til dem: Gå igjen og kjøp litt mat til oss.

Juda svarte ham: Mannen advarte oss alvorlig og sa, Dere skal ikke få se ansiktet mitt uten at deres bror er med dere.

Hvis du sender broren vår med oss, skal vi dra ned og kjøpe mat til deg.

Men hvis du ikke sender ham, vil vi ikke dra ned, for mannen sa til oss, Dere skal ikke få se ansiktet mitt uten at deres bror er med dere.

Og Israel sa: Hvorfor handlet dere så dårlig mot meg ved å fortelle mannen at dere hadde ennå en bror?

De svarte: Mannen spurte oss grundig om vår tilstand og vår slekt og sa: Er deres far ennå i live? Har dere enda en bror? Og vi svarte i henhold til det han spurte om. Kunne vi vite at han ville si: Ta broren deres med hit?

Juda sa til sin far Israel: Send gutten med meg, så vi kan dra av sted for å overleve og ikke dø, både vi, du, og våre små barn.

Jeg stiller meg som sikkerhet for ham; fra min hånd skal du kreve ham: Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg og setter ham foran deg, da skal jeg bære skylden for alltid.

For hvis vi ikke hadde nølt, kunne vi nå ha vært tilbake for andre gang.

Deres far Israel sa til dem: Hvis det nå skal være slik, gjør dette; ta med noe av det beste i landet i risene deres, og bring en gave til mannen, litt balsam, litt honning, krydder og myrra, nøtter og mandler.

Ta dobbelt så mye penger i hånden; og pengene som var lagt igjen i sekkene, ta dem med igjen; kanskje det var en feil.

Ta også med broren deres og gå igjen til mannen.

Må Gud Den Allmektige gi dere barmhjertighet foran mannen, så han sender deres andre bror og Benjamin. Hvis jeg mister mine barn, så får jeg miste dem.

Mennene tok gaven, og de tok dobbelt så mye penger samt Benjamin; de reiste seg, dro ned til Egypt, og sto foran Josef.

Da Josef så Benjamin med dem, sa han til lederen i huset sitt: Ta disse mennene med inn i huset, slakt og gjør klart; for disse mennene skal spise sammen med meg ved middagstider.

Mannen gjorde som Josef sa; han ledet mennene inn i Josefs hus.

Mennene ble redde da de ble ført inn i Josefs hus og sa: Vi blir tatt inn på grunn av pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre første gangen, så han kan finne en anledning til å angripe oss, kaste seg over oss, og gjøre oss til tjenere, sammen med våre esler.

Da de kom nærmest Josefs husforvalter, snakket de med ham ved inngangsdøren

Og sa: Herre, vi kom hit første gangen for å kjøpe mat.

Da vi kom til herberget, åpnet vi sekkene våre, og se, hver manns penger var øverst i sekken, pengene våre i full vekt; og vi har brakt dem tilbake.

Vi har også med andre penger for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.

Han sa: Fred være med dere, frykt ikke; deres Gud og deres fars Gud har gitt dere skatt i sekkene. Jeg hadde deres penger. Så brakte han Simeon ut til dem.

Deretter førte mannen dem inn i Josefs hus og ga dem vann for å vaske føttene sine; og han ga eslene deres fôr.

Så gjorde de klar gaven før Josef kom ved middagstider, for de hadde hørt at de skulle spise der.

Da Josef kom hjem, brakte de gaven inn til ham i huset og bøyde seg for ham til jorden.

Han spurte dem om deres velvære, og sa: Er deres far, den gamle mannen som dere snakket om, i god behold? Lever han fortsatt?

De svarte: Din tjener, vår far, har det godt, han lever ennå. Og de bøyde seg ned og ærbødigste seg.

Da han så opp, fikk han øye på sin bror Benjamin, sin mors sønn, og sa: Er dette deres yngste bror, som dere fortalte meg om? Og han sa: Må Gud være nådig mot deg, min sønn.

Josef bråhastet, fordi han overveldet av følelser for sin bror; han lette etter et sted å gråte og gikk inn i rommet sitt og gråt der.

Deretter vasket han ansiktet, gikk ut igjen, behersket seg og sa: Server maten.

De serverte ham særskilt, og dem for seg selv, og egypterne som spiste sammen med dem for seg, siden egypterne ikke kunne spise sammen med hebreerne, for det var en avsky for dem.

De satt foran ham, den førstefødte etter sin rett til førstefødselsretten, og den yngste etter sin ungdom; og mennene undret seg på hverandre.

Han sendte retter til dem fra sitt eget bord, men Benjamins andel var fem ganger større enn noen av de andre. De drakk og hygget seg med ham.