Gud husket Noah og alle levende vesener, og alt kveget som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å trekkes tilbake.

Kildene i dypet og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen ble holdt tilbake.

Vannet trakk seg stadig tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte vannet å minke.

Og på den syvende måneden, på den syttende dagen i måneden, hvilte arken på Ararats fjell.

Vannet fortsatte å minke frem til den tiende måneden. På den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige.

Da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet i arken som han hadde laget.

Han sendte ut en ravn, som dro frem og tilbake til vannet hadde tørket opp fra jorden.

Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra markens overflate.

Men duen fant ingen sted å hvile sin fot, så den kom tilbake til ham i arken, for vannet dekket hele jordens overflate. Da strakte han ut hånden, tok den og dro den inn til seg i arken.

Han ventet ytterligere syv dager, og sendte på nytt ut duen fra arken.

Om kvelden kom duen tilbake til ham, og se, i nebbet hadde den et nyplukket olivenblad. Da visste Noah at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden.

Han ventet enda syv dager, og sendte ut duen igjen, men denne gangen kom den ikke tilbake til ham.

På det seks hundre og første året, på den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket opp fra jorden. Noah fjernet dekselet fra arken og så at markens overflate var tørr.

På den syvende og tyvende dagen i den andre måneden, var jorden tørr.

Gud talte til Noah og sa,

«Gå ut av arken, du og din kone, dine sønner og dine svigerdøtre med deg.

Ta med deg alle levende vesener som er med deg, av alt kjøtt, både av fugler og av fe, og hver krype som kryper på jorden, slik at de kan formere seg rikelig på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.»

Og Noah gikk ut, sammen med sine sønner, sin kone og sine svigerdøtre.

Alle dyrene, krypene og fuglene, alt som kryper på jorden, etter sine slag, gikk ut av arken.

Og Noah bygde et altar for Herren, og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og ofret brennoffer på alteret.

Herren duftet den behagelige duften og sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av menneskene, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil ikke mer slå alt levende slik som jeg har gjort.

Så lenge jorden består, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.»