Derfor, hellige brødre, deltakere i det himmelske kall, betrakt apostelen og ypperstepresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus.

Han var trofast mot ham som utnevnte ham, slik Moses også var trofast i hele hans hus.

For denne mannen ble regnet for mer ære enn Moses, i den grad at den som bygger huset, har mer ære enn huset selv.

For hvert hus blir bygget av noen; men den som har bygget alt, er Gud.

Og Moses var virkelig trofast som en tjener i hele hans hus, som et vitnesbyrd om de ting som skulle sies senere.

Men Kristus som en sønn over sitt eget hus; vi er hans hus, hvis vi holder fast på frimodigheten og gleden i håpet til enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, hvis dere hører hans røst,

forherd ikke deres hjerter, som ved opprøret, på fristelsens dag i ørkenen,

da deres fedre fristet meg, prøvde meg, og så mine gjerninger i førti år.

Derfor ble jeg harm på den generasjonen, og sa: De går alltid vill i sitt hjerte, og de har ikke kjent mine veier.

Så jeg sverget i min vrede, De skal ikke komme inn til min hvile.

Se til, brødre, at det ikke finnes et ondt vantroens hjerte hos noen av dere, slik at dere faller fra den levende Gud.

Men formaner hverandre daglig, mens det heter i dag, for at ingen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.

For vi er blitt deltakere i Kristus, hvis vi holder vår første tillit fast inntil enden.

Mens det sies: I dag, hvis dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter, som ved opprøret.

For noen, da de hadde hørt, opprørte; men ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.

Men med hvem var han harm de førti årene? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis lik falt i ørkenen?

Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, men til dem som ikke trodde?

Så ser vi at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.