Min sjel er trett av livet; jeg vil uttrykke min klage mot meg selv; jeg vil tale i min sjels bitterhet.

Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke; vis meg hvorfor du strider mot meg.

Er det godt for deg at du undertrykker, at du forakter dine henders verk og lar råd fra de onde skinne?

Har du øyne av kjøtt? Eller ser du slik som mennesker ser?

Er dine dager som menneskers dager? Er dine år som menneskers år,

siden du spør etter min misgjerning og leter etter min synd?

Du vet at jeg ikke er ond, og det er ingen som kan redde meg ut av din hånd.

Dine hender har formet meg og skapt meg rundt om; likevel ødelegger du meg.

Husk, jeg ber deg, at du har formet meg som leire; vil du nå bringe meg tilbake til støv?

Har du ikke helt meg ut som melk og stivnet meg som ost?

Du har gitt meg hud og kjøtt og omringet meg med bein og sener.

Du har gitt meg liv og nåde, og din omsorg har bevart min ånd.

Og disse tingene har du gjemt i ditt hjerte; jeg vet at dette er hos deg.

Hvis jeg synder, merker du meg, og du vil ikke frikjenne meg fra min misgjerning.

Hvis jeg er ond, ve meg; og hvis jeg er rettferdig, vil jeg ikke løfte mitt hode. Jeg er full av forvirring; derfor se min lidelse.

For den vokser. Du jager meg som en grusom løve, og igjen viser du din storhet over meg.

Du fornyer dine vitner mot meg og øker din harme mot meg; skifter og krig er mot meg.

Hvorfor har du da brakt meg ut av morslivet? Akk, hadde jeg bare gitt opp ånden, og ingen øye hadde sett meg!

Jeg skulle ha vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle ha blitt båret fra morslivet til graven.

Er ikke mine dager få? Hold da opp, og la meg være, så jeg kan finne litt trøst,

før jeg går til det stedet jeg ikke skal vende tilbake fra, til landet av mørke og skyggen av død;

et land av mørke, som selve mørket, og av dødens skygge, uten noen orden, hvor lyset er som mørke.