Da svarte Job og sa:

Jeg har hørt mange slike ting før; elendige trøstere er dere alle.

Skal tomme ord aldri ta slutt? Hva gir deg mot til å svare slik?

Jeg kunne også snakke som dere gjør; hvis dere var i min situasjon, kunne jeg ha flommet over med ord mot dere, og rystet hodet over dere.

Men jeg ville styrket dere med min munn, og mine lepper skulle lindre deres sorg.

Men selv om jeg taler, blir ikke min smerte lindret; og selv om jeg tier, hva oppnår jeg da?

Men nå har han gjort meg trett; du har lagt øde hele mitt fellesskap.

Og du har fylt meg med rynker, som vitner mot meg; min magerhet vitner mot meg i ansiktet.

Han river i meg i sin vrede, han som hater meg; han skjærer tenner mot meg; min fiende stirrer ondskapsfullt på meg.

De har åpnet munnen mot meg; de har slått meg hånlig på kinnet; de har samlet seg mot meg.

Gud har overgitt meg til de ugudelige, og kastet meg i hendene på de onde.

Jeg hadde det godt, men han har knust meg; han har grepet meg i nakken og ristet meg i biter, og satt meg opp som sitt mål.

Hans bueskyttere omgir meg; han deler mine nyrer i biter uten skånsel; han tømmer gallen min på bakken.

Han knuser meg slag på slag; han løper mot meg som en kjempe.

Jeg har sydd sekkestrie på min hud og lagt mitt horn i støvet.

Mitt ansikt er rødt av gråt, og på øyelokkene mine hviler dødens skygge;

Ikke på grunn av urett i mine hender; også min bønn er ren.

Å jord, dekk ikke mitt blod, og la ikke mitt skrik være uten ekko.

Se, mitt vitne er i himmelen, og min forsvarer er der oppe.

Mine venner håner meg, men mitt øye fyller seg med tårer til Gud.

Å, at noen kunne tale for en mann hos Gud, som en mann taler for sin nabo!

På kort tid skal jeg gå den veien hvorfra jeg ikke vender tilbake.