Job fortsatte sin tale og sa:

Så sant Gud lever, han som har frarøvet meg min rett, og Den Allmektige, som har foruroliget min sjel,

Så lenge jeg har pust i meg, og Guds ånd er i mine nesebor,

Mine lepper skal ikke tale ondskap, og min tunge skal ikke uttale svik.

Gud forby at jeg skulle rettferdiggjøre dere: før jeg dør, vil jeg ikke gi slipp på min integritet.

Jeg holder fast på min rettferdighet og vil ikke gi slipp på den; mitt hjerte skal ikke anklage meg så lenge jeg lever.

Måtte min fiende være som den urettferdige, og den som reiser seg mot meg, som den ugudelige.

For hva er hyklerens håp, selv om han drar fordeler, når Gud tar hans sjel?

Vil Gud høre hans rop når nøden kommer over ham?

Vil han glede seg i Den Allmektige? Vil han alltid påkalle Gud?

Jeg vil lære dere gjennom Guds hånd; det som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule.

Se, dere har alle selv sett det; hvorfor er dere da fullt av tomhet?

Dette er den ondes del hos Gud, og de undertrykkendes arv, som de skal få fra Den Allmektige.

Hvis hans barn blir mange, er det for sverdet; og hans etterkommere skal ikke mettes med brød.

De som blir igjen etter ham, skal begraves i døden; og hans enker skal ikke gråte.

Selv om han samler opp sølv som støv, og forbereder klær som leire,

Han kan forberede det, men den rettferdige skal kle det på, og de uskyldige skal dele sølvet.

Han bygger sitt hus som en møll, og som en hytte som vokteren lager.

Den rike mannen legger seg ned, men han skal ikke samles: han åpner øynene, og han er borte.

Redsler griper ham som vann, en stormfører river ham bort om natten.

Østavinden fører ham bort, og han drar av sted; og som en storm kaster den ham ut av stedet hans.

For Gud skal kaste over ham og ikke spare; han ville gjerne flykte fra hånden hans.

Mennesker skal klappe i hendene mot ham og jage ham bort fra stedet hans med hoderisting.