Job fortsatte sin tale og sa:

Å, om jeg bare var som i måneder som er gått, som i de dager da Gud beskyttet meg,

da hans lys skinte over mitt hode, og da jeg ved hans lys vandret gjennom mørket;

som jeg var i min ungdoms dager, da Guds hemmelighet hvilte over mitt telt;

da Den Allmektige ennå var med meg, da mine barn var omkring meg;

da jeg vasket mine skritt i smør, og klippen lot bekker av olje strømme for meg;

da jeg gikk ut til byporten, da jeg forberedte mitt sete på torget!

De unge mennene så meg og trakk seg unna; de gamle reiste seg og sto opp.

Fyrstene holdt tilbake sine ord og la hånden på munnen.

De fornemme var stille, og tungen deres klistret seg til ganen.

Når øret hørte meg, velsignet det meg, og når øyet så meg, vitnet det om meg.

For jeg reddet den fattige som ropte, og den farløse, og den som ingen hjelper hadde.

Velsignelsen fra den som var ved å omkomme kom over meg, og jeg fikk enkers hjerte til å synge av glede.

Jeg kledde meg i rettferdighet, og det var som klær for meg; min rett var som en kappe og et hodeplagg.

Jeg var øyne for den blinde, og føtter for den lamme.

Jeg var en far for de fattige, og den saken jeg ikke kjente, gransket jeg.

Jeg brøt kjevene til de ugudelige, og rev byttet ut av tennene hans.

Da sa jeg: Jeg skal dø i min trygghet, og jeg skal forlenge mine dager som sanden.

Min rot var utbredt ved vannene, og duggen lå hele natten på min gren.

Min herlighet var ny i meg, og min bue ble fornyet i min hånd.

Mennene lyttet til meg, og ventet, og holdt taushet ved mitt råd.

Etter mine ord talte de ikke igjen; og min tale falt over dem som regn.

De ventet på meg som på regnet; de åpnet munnen vidt som for vårregnet.

Om jeg lo mot dem, kunne de ikke tro det; de kastet ikke ned lysglansen fra mitt ansikt.

Jeg valgte deres vei, og satt som leder, og bodde som en konge blant sine tropper, som en som trøster de sørgende.