Så de tre mennene sluttet å svare Job, fordi han var rettferdig i egne øyne.

Da ble Elihus vrede tent, sønn av Barakel fra Buz, av Rams slekt; hans vrede ble tent mot Job fordi han rettferdiggjorde seg selv i stedet for Gud.

Hans vrede ble også tent mot de tre vennene, fordi de ikke fant noe svar, men likevel fordømte Job.

Nå hadde Elihu ventet med å tale til Job, fordi de var eldre enn ham.

Da Elihu så at de tre mennene ikke hadde noe svar, ble hans vrede tent.

Og Elihu, sønn av Barakel fra Buz, tok til orde og sa: Jeg er ung, og dere er meget gamle; derfor var jeg redd og våget ikke å fremføre mitt syn.

Jeg sa: La dagene tale, og mengden av år skal lære visdom.

Men det er en ånd i mennesket, og den Allmektiges inspirasjon gir dem forstand.

Store menn er ikke alltid vise, og de eldre forstår ikke alltid vurdering.

Derfor sa jeg: Lytt til meg; jeg vil også fremføre mitt syn.

Se, jeg ventet på deres ord; jeg lyttet til deres resonnementer mens dere søkte hva dere skulle si.

Ja, jeg lyttet oppmerksomt, og se, ingen av dere overbeviste Job eller svarte hans ord.

For at dere ikke skulle si: Vi har funnet visdom, Gud kaster ham ned, ikke mennesker.

Nå har han ikke rettet sine ord mot meg; derfor vil jeg heller ikke svare ham med deres taler.

De var forbløffet, de svarte ikke mer; de hadde ikke mer å si.

Da jeg hadde ventet, (for de svarte ikke, men sto stille og svarte ikke lenger,)

sa jeg: Jeg vil også svare på min del, jeg vil fremføre mitt syn.

For jeg er full av saker, ånden i meg driver på meg.

Se, min mage er som vin uten lufting; den er klar til å sprenges som nye flasker.

Jeg vil tale for å få lettelse: Jeg vil åpne mine lepper og svare.

La meg, ber jeg dere, ikke gjøre forskjell på noen, og ikke gi smigrende titler til noe menneske.

For jeg vet ikke hvordan jeg skal gi smigrende titler; i så fall ville min skaper raskt ta meg bort.