Er det ikke en fastsatt tid for mennesket på jorden? Er ikke hans dager som dagene til en leiekar?

Som en tjener lengter etter skyggen, og som en leiekar venter på sin lønn:

Slik er jeg blitt gitt måneder av tomhet, og slitne netter er tildelt meg.

Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens første lys.

Mitt kjøtt er dekket av mark og jordklumper; min hud er sprukket og blir motbydelig.

Mine dager er raskere enn en veverskyttel, og de går uten håp.

Husk at mitt liv er som vind: mine øyne skal ikke mer se lykke.

Den som har sett meg skal ikke se meg lenger: øynene dine er på meg, men jeg finnes ikke lenger.

Som en sky blir borte og forsvinner, slik er det med den som går ned i graven; han kommer ikke opp igjen.

Han skal ikke vende tilbake til sitt hus, og hans sted skal ikke lenger kjenne ham.

Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.

Er jeg et hav, eller et sjøuhyre, at du setter vakt over meg?

Når jeg sier: Mitt leie skal trøste meg, min seng skal lindre min klage;

Da skremmer du meg med drømmer, og fyller meg med redsel gjennom syner.

Slik at min sjel heller vil velge kvelning og død fremfor livet.

Jeg avskyr det; jeg vil ikke alltid leve: la meg være; for mine dager er tomhet.

Hva er mennesket, at du gjør så mye av ham? Og at du retter ditt hjerte mot ham?

Og at du besøker ham hver morgen, og prøver ham hvert øyeblikk?

Hvor lenge vil du ikke la meg være, heller ikke la meg være alene til jeg får svelge spyttet mitt?

Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre for deg, du som bevarer mennesker? Hvorfor har du satt meg som et mål mot deg, slik at jeg er til byrde for meg selv?

Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse, og tar bort min synd? For nå skal jeg legge meg i støvet, og du vil søke meg om morgenen, men jeg skal ikke være der.