Deretter hendte det at han reiste gjennom hver by og landsby og forkynte det gode budskapet om Guds rike, og de tolv var med ham.

Og noen kvinner som hadde blitt helbredet fra onde ånder og sykdommer, Maria som ble kalt Magdalena, som syv demoner hadde gått ut av,

og Johanna, kona til Kusa, Herodes' forvalter, og Susanna, og mange andre, som tjente ham med det de hadde.

Da en stor mengde samlet seg, og folk kom til ham fra hver by, talte han i en lignelse:

En såmann gikk ut for å så sitt frø, og mens han sådde, falt noe ved veien; og det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.

Noe falt på steingrunn; og straks det spirte frem, visnet det bort, fordi det manglet fuktighet.

Og noe falt blant torner; tornene vokste opp med det og kvalte det.

Men noe falt i god jord og vokste opp og bar hundrefoldig frukt. Da han hadde sagt dette, ropte han: Den som har ører å høre med, la ham høre.

Hans disipler spurte ham: Hva betyr denne lignelsen?

Han svarte: Til dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier, men til de andre i lignelser, for at de, selv om de ser, ikke skal se, og selv om de hører, ikke skal forstå.

Lignelsen er slik: Frøet er Guds ord.

De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar bort ordet fra hjertene deres, så de ikke skal tro og bli frelst.

De på steingrunn er de som når de hører, tar imot ordet med glede, men de har ingen rot. De tror en stund, men i fristelsens tid faller de fra.

Det som falt blant tornene, er de som hører, men som kveles av bekymringer, rikdom og livets nytelser, og de bærer ikke fullmoden frukt.

Men det som falt i god jord, er de som med et ærlig og godt hjerte hører ordet, bevarer det og bærer frukt i utholdenhet.

Ingen tenner en lampe og dekker den til med et kar eller setter den under en seng, men setter den i en lysestake, så de som kommer inn, kan se lyset.

For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart, og ingenting som er gjemt, som ikke skal bli kjent og komme frem i lyset.

Vær derfor på vakt for hvordan dere hører. For den som har, til ham skal det bli gitt, og den som ikke har, fra ham skal selv det bli tatt bort som han ser ut til å ha.

Da kom hans mor og hans brødre til ham, men de kunne ikke nå ham på grunn av folkemengden.

Og det ble fortalt ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne se deg.

Han svarte dem: Min mor og mine brødre er de som hører Guds ord og gjør det.

En dag steg han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Og de la ut.

Mens de seilte, sovnet han. En storm av vind kom over sjøen, og de ble fylt med vann og var i fare.

De gikk bort til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under. Da reiste han seg og truet vinden og vannets flodbølge, og de stilnet, og alt ble rolig.

Han sa til dem: Hvor er deres tro? De var redde og undret seg, og sa til hverandre: Hva slags mann er dette? For han befaler selv vinden og vannet, og de adlyder ham.

De kom til landet til gadarenerne, som ligger på motsatt side av Gallilea.

Da han gikk i land, kom en mann ut fra byen, besatt av demoner i lang tid. Han hadde ikke hatt klær på, bodde ikke i hus, men i gravene.

Da han så Jesus, ropte han høyt, kastet seg ned for ham og sa med høy røst: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du den høyeste Guds sønn? Jeg ber deg, ikke plag meg.

For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. Den hadde ofte grepet ham, og selv om han ble bundet med lenker og fotjern, rev han båndene av seg, og han ble drevet ut i ødemarken av demonen.

Jesus spurte ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Legion, fordi mange demoner hadde gått inn i ham.

De ba ham innstendig om ikke å befale dem å dra ut i avgrunnen.

Det var der en stor svineflokk som beitet på fjellet, og de ba ham om å la dem fare inn i dem; og han tillot det.

Da gikk demonene ut av mannen og inn i svinene, og flokken styrtet ned i sjøen og druknet.

De som gjette svinene, flyktet og fortalte det i byen og på landet.

Folk gikk ut for å se hva som hadde skjedd, og kom til Jesus og fant mannen, som demonene hadde forlatt, sittende ved Jesu føtter, påkledd og med sin forstand i behold, og de ble redde.

De som hadde sett det, fortalte dem hvordan den besatte mannen hadde blitt helbredet.

Da ba hele folkemengden fra Gadarenes land ham om å dra bort fra dem, for de var fylt av stor frykt. Så gikk han om bord i båten og dro tilbake.

Den mannen som demonene hadde forlatt, ba om å få være med ham, men Jesus sendte ham bort og sa:

Gå tilbake til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort for deg. Og han dro av sted og forkynte i hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort for ham.

Da Jesus kom tilbake, tok folket vel imot ham, for alle hadde ventet på ham.

En mann ved navn Jairus, en synagogeforstander, kom opp til Jesus, kastet seg ned for hans føtter og bønnfalt ham om å komme til sitt hus.

For han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Mens han var på vei, presset mengden seg rundt ham.

En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og som hadde brukt opp alt hun eide på leger uten å bli helbredet av noen,

kom bakfra og rørte ved kanten av kappen hans, og straks stanset hennes blødninger.

Jesus sa: Hvem rørte ved meg? Da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester, folkemengden trenges og presser deg, og spør du: Hvem rørte ved meg?

Men Jesus sa: Noen har rørt ved meg; for jeg merket at en kraft gikk ut fra meg.

Da kvinnen så at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende, kastet seg ned for ham og forklarte foran hele folket hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.

Han sa til henne: Datter, vær ved godt mot. Din tro har gjort deg frisk; gå i fred.

Mens han enda talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Ikke bry læreren mer.

Men da Jesus hørte det, svarte han: Frykt ikke. Bare tro, så skal hun bli frelst.

Da han kom til huset, lot han ingen gå inn med seg unntatt Peter, Jakob og Johannes, samt barnets far og mor.

Alle gråt og sørget over henne, men han sa: Gråt ikke. Hun er ikke død, men sover.

De lo av ham, fordi de visste at hun var død.

Men han sendte dem alle ut, tok henne ved hånden og ropte: Barn, stå opp!

Da returnerte hennes ånd, og hun sto straks opp. Han befalte at hun skulle få noe å spise.

Hennes foreldre ble svært forundret, men han påla dem å ikke fortelle noen om det som hadde skjedd.