Han begynte å tale til dem i lignelser. En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde et sted for vinpressen, bygde et vakttårn og leide den ut til noen vinbøndene før han dro til et annet land.

Da tiden var inne, sendte han en tjener til vinbøndene for å motta noe av vingårdens frukt.

Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt tilbake.

Igjen sendte han en annen tjener til dem, men de kastet steiner på ham, såret ham i hodet og sendte ham av sted skamfullt behandlet.

Han sendte enda en, og ham drepte de. Han sendte også mange andre; noen slo de, og noen drepte de.

Til slutt hadde han en sønn igjen, som han hadde kjær. Ham sendte han sist til dem og sa: 'De vil ha respekt for min sønn.'

Men vinbøndene sa til hverandre: 'Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.'

Så grep de ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.

Hva skal da eieren av vingården gjøre? Han vil komme og ødelegge vinbøndene og gi vingården til andre.

Har dere ikke lest i Skriften: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnesteinen.'

Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne.

De ville gjerne gripe ham, men fryktet folket, for de skjønte at han hadde fortalt lignelsen mot dem. Så forlot de ham og gikk sin vei.

De sendte noen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham i ord.

Da de kom, sa de til ham: 'Mester, vi vet at du er sann og bryr deg ikke om noen, for du ser ikke etter menneskers rang, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å gi skatt til keiseren eller ikke?'

Skal vi gi, eller skal vi ikke gi?' Men han visste om deres hykleri og sa til dem: 'Hvorfor frister dere meg? Bring meg en denar, så jeg kan se den.'

De brakte en, og han sa til dem: 'Hvem sitt bilde og navn er dette?' De sa til ham: 'Keiserens.'

Jesus sa da til dem: 'Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.' Og de undret seg over ham.

Så kom saddukeerne til ham; de som sier det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham,

'Mester, Moses har skrevet til oss: Om en manns bror dør og etterlater en kone uten barn, skal hans bror ta henne til kone og oppreise avkom for sin bror.

Nå var det syv brødre. Den første tok en kone og døde uten å etterlate seg noe avkom.

Den andre tok henne og døde uten å etterlate seg noe avkom, og den tredje på samme måte.

Alle syv hadde henne uten å etterlate seg noe avkom. Til slutt døde også kvinnen.

I oppstandelsen, når de står opp, hvem skal hun da være kona til? For de alle syv hadde henne til kone.'

Jesus svarte dem: 'Tar dere ikke feil, fordi dere ikke kjenner skriftene eller Guds kraft?

Når de står opp fra de døde, gifter de seg verken eller blir giftet bort, men de er som englene i himmelen.

Når det gjelder de døde, at de skal oppstå: har dere ikke lest i Moseboken, hvordan Gud talte til ham fra tornebusken og sa: 'Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud'?

Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar derfor meget feil.'

En av de skriftlærde kom og hørte dem diskutere, og da han så at Jesus svarte riktig, spurte han: 'Hvilket bud er det første av alle?'

Jesus svarte: 'Det første av alle budene er: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din forstand og av all din styrke. Det er det første budet.

Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Det finnes ikke noe bud større enn disse.'

Den skriftlærde sa til ham: 'Mester, du taler sant. For det er én Gud, og det er ingen andre enn ham.

Og å elske ham av hele sitt hjerte, hele sitt sinn, av all sin forstand og all sin styrke, og å elske sin neste som seg selv, er mer enn alle brennoffer og ofringer.'

Da Jesus så at han hadde svart klokt, sa han til ham: 'Du er ikke langt fra Guds rike.' Etter det våget ingen å spørre ham mer.

Mens Jesus underviste i templet, svarte han og sa: 'Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids sønn?

For David selv sa ved Den hellige ånd: 'Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som en skammel for dine føtter.'

David kaller ham herre, hvordan kan han da være hans sønn?' Og folket lyttet med glede til ham.

I sin lære sa han til dem: 'Vokt dere for de skriftlærde, som elsker å gå rundt i lange kapper og hilse i torget.

De vil ha de fremste setene i synagogene og de beste plassene ved festene.

De fortærer enkjenes hus og gir seg ut for å be lange bønner; de skal få en desto hardere dom.'

Jesus satte seg overfor tempelkisten og så hvordan folket la penger i kisten. Mange rike la mye.

En fattig enke kom og la to småmynter, som blir til en øre.

Og han kalte disiplene til seg og sa: 'Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som har gitt i kisten.

For de la alle av sin overflod, men hun, av sin fattigdom, la inn alt hun eide, alt det hun hadde å leve av.'