På den tjuefjerde dagen i denne måneden var Israels barn samlet med faste, iført sekkestrie, og med jord på seg.

Israels ætt skilte seg fra alle fremmede, og de sto fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger.

De sto fram på sin plass og leste fra Herrens lovbok en fjerdedel av dagen; og en annen fjerdedel bekjente de og tilba Herren sin Gud.

Så sto levittene Jesjua, Bani, Kadmiel, Shebanja, Bunni, Sherebja, Bani og Kenani opp på trappen og ropte med høy røst til Herren sin Gud.

Levittene Jesjua, Kadmiel, Bani, Hasabneja, Sherebja, Hodia, Shebanja og Petakja sa: Stå opp og lovpris Herren deres Gud i evighet, og velsignet være ditt herlige navn, som er opphøyd over all velsignelse og lovprisning.

Du, ja du alene er Herren; du har skapt himmelen, himlenes himmel med hele sin hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder alt ved like; himmelens hær tilber deg.

Du er Herren Gud, som valgte Abram og førte ham ut fra Ur i Kaldea, og ga ham navnet Abraham.

Du så at hans hjerte var trofast mot deg, og du inngikk en pakt med ham for å gi Kanaanitterens land, Hettittenes, Amorittenes, Perisittenes, Jebusittenes og Girgasittenes land til hans ætt, og du har holdt ditt løfte, for du er rettferdig.

Du så våre fedres nød i Egypt og hørte deres rop ved Rødehavet.

Du utførte tegn og under på Farao, hans tjenere og hele folket i hans land, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Slik fikk du et navn som står ved makt den dag i dag.

Du delte sjøen foran dem, slik at de gikk tvers gjennom sjøen på tørt land; de som forfulgte dem, kastet du i dypet som en stein i de veldige vannene.

Du ledet dem om dagen med en skysøyle, og om natten med en ildsøyle for å gi dem lys på veien de skulle gå.

Du steg ned på Sinai-fjellet og talte med dem fra himmelen, og gav dem rette dommer, sanne lover, gode forskrifter og bud.

Du gjorde din hellige sabbat kjent for dem og gav dem bud, forskrifter og lover ved Moses, din tjener.

Du gav dem brød fra himmelen til å stille deres sult og lot vann renne fra berget for å slukke deres tørst. Du lovte dem at de skulle gå inn og ta det landet i eie som du hadde sverget å gi dem.

Men de og våre fedre handlet hovmodig, gjorde nakken stiv og hørte ikke på dine bud.

De nektet å adlyde, og de glemte de under du hadde gjort blant dem. De gjorde nakken stiv og bestemte seg for å vende tilbake til sitt slaveri, men du er en Gud som er villig til å tilgi, nådig og barmhjertig, sen til vrede og full av stor godhet, og du forlot dem ikke.

Da de til og med hadde laget seg en støpt kalv og sa: Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt, og handlet på en utrolig provoserende måte,

forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store nåde: skysøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten for å gi dem lys og veien de skulle gå.

Du gav dem også din gode ånd for å undervise dem, og du holdt ikke ditt manna tilbake fra deres munn og gav dem vann for deres tørst.

I førti år sørget du for dem i ørkenen, slik at de ikke manglet noe; deres klær ble ikke utslitt, og deres føtter hovnet ikke opp.

Du gav dem også kongeriker og folkeslag, og delte dem opp i hjørner; slik at de tok landet til Sihon i eie, og landet til kongen av Heshbon, og landet til kongen av Basan.

Du mangfoldiggjorde deres barn som himmelens stjerner, og førte dem inn i det landet som du hadde lovet deres fedre at de skulle gå inn i for å eie.

Barna gikk inn og tok landet i eie, og du underla dem landets innbyggere, kanaanittene, og gav dem i deres hender, sammen med deres konger og folket i landet, slik at de kunne gjøre med dem som de ønsket.

De tok befestede byer og et fruktbart land, og tok hus fulle av all godhet i eie, uthogde brønner, vingårder, olivengårder og mange frukttrær: de åt og ble mette og fete, og nøt din store godhet.

Likevel var de ulydige og gjorde opprør mot deg, kastet din lov bak sin rygg, drepte dine profeter som vitnet mot dem for å vende dem til deg, og fremprovoserte store utfordringer.

Derfor overga du dem i hendene til deres fiender, som plaget dem; og i deres nød, når de ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og i din store barmhjertighet gav du dem frelsere, som reddet dem fra fiendenes hånd.

Men etter at de fikk ro, gjorde de igjen ondt foran deg, derfor overga du dem i fiendenes hånd, slik at de hersket over dem, men når de vendte om og ropte til deg, hørte du dem fra himmelen; og mange ganger reddet du dem etter din barmhjertighet.

Du vitnet mot dem for å bringe dem tilbake til din lov, men de handlet hovmodig og hørte ikke på dine bud, men syndet mot dine påbud, (som om en mann gjør, han skal leve ved dem;) og de trakk skulderen til seg, gjorde nakken stiv og ville ikke høre.

Men over mange år bar du over med dem, og du vitnet mot dem ved din ånd gjennom dine profeter; men de ville ikke høre; og da overga du dem i hendene på folkeslagene omkring.

Men på grunn av din store barmhjertighet utslettet du dem ikke fullstendig, og du forlot dem ikke; for du er en nådig og barmhjertig Gud.

Nå derfor, vår Gud, den store, den mektige, og den fryktinngytende Gud, som holder pakt og viser nåde, la ikke all den nød som har kommet over oss virke liten for deg, over våre konger, våre fyrster, våre prester, våre profeter, våre fedre, og hele ditt folk, fra kongene i Assyrias dager til denne dagen.

Men du har alltid vært rettferdig i alt som har kommet over oss; for du har handlet rett, men vi har gjort ondt.

Heller ikke våre konger, våre fyrster, våre prester eller våre fedre har holdt din lov, eller hørt på dine bud og dine vitnesbyrd, som du vitnet mot dem.

For de tjente deg ikke i sitt rike, eller i din store godhet som du skjenket dem, og heller ikke i det store og fruktbare landet som du la foran dem, og de vendte seg ikke bort fra sine onde gjerninger.

Se, vi er slaver i dag, og på landet som du ga til våre fedre for å nyte frukten og det gode av det, se, vi er slaver i det.

Det gir mye avkastning til kongene som du har satt over oss på grunn av våre synder: de har makt over våre kropper, og over vårt fe, som de vil, og vi er i stor nød.

På grunn av alt dette inngår vi en sikker pakt og skriver den ned; og våre fyrster, levitter og prester forsegler den.