Da folket klaget, ergret det Herren, for Herren hørte det; og hans vrede ble opptent, og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem ytterst i leiren.

Da ropte folket til Moses, og da Moses ba til Herren, ble ilden slukket.

Han kalte stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem.

Og den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte også å gråte igjen og sa: Hvem skal gi oss kjøtt å spise?

Vi minnes fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.

Men nå er vår sjel uttørket; det er ingenting å se bortsett fra dette mannaet foran våre øyne.

Mannaen var som korianderfrø, og dens farge var som bdellium.*

Folket gikk omkring og samlet det, malte det i kverner eller knuste det i mortere, kokte det i gryter og lagde kaker av det. Smaken var som smaken av frisk olje.

Og når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen sammen med den.

Moses hørte folket gråte gjennom sine familier, hver mann i åpningen til sitt telt. Herrens vrede ble sterkt opptent, og Moses ble også misfornøyd.

Moses sa til Herren: Hvorfor har du behandlet din tjener så ille? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?

Har jeg båret dette folket? Har jeg født dem, at du skal si til meg: Bær dem ved brystet, som en pleiefar bærer et spebarn, til det landet du lovet deres fedre?

Hvor skal jeg få kjøtt fra for å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise.

Jeg kan ikke bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.

Hvis du skal behandle meg slik, ber jeg deg, drep meg nå, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så jeg ikke ser min egen elendighet.

Herren sa til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og deres ledere, og før dem til Åpenbaringsteltet, så de kan stå der sammen med deg.

Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av ånden som er over deg og legge den på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, slik at du ikke bærer den alene.

Si til folket: Hellige dere til i morgen, og dere skal få kjøtt å spise. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det godt i Egypt. Derfor vil Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.

Dere skal ikke spise det én dag, eller to dager, eller fem dager, eller ti dager, eller tjue dager,

men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres og blir vemmelig for dere, fordi dere har avvist Herren som er blant dere, og grått foran ham og sagt: Hvorfor kom vi ut av Egypt?

Moses sa: Folket jeg er blant, er seks hundre tusen fotfolk, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned.

Skal flokkene og buskapene slaktes for dem, nok til dem? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem, nok til dem?

Herren sa til Moses: Er Herrens hånd blitt forkortet? Nå skal du se om mitt ord vil bli oppfylt for deg eller ikke.

Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord, og samlet sytti menn av folkets eldste og plasserte dem rundt Åpenbaringsteltet.

Herren kom ned i en sky og talte til ham, og tok av ånden som var over ham, og la den på de sytti eldste. Da ånden hvilte over dem, begynte de å profetere, men de gjorde det ikke senere.

Men to menn ble igjen i leiren, den ene het Eldad, og den andre Medad. Ånden hvilte over dem, for de var blant dem som var skrevet opp, men de hadde ikke gått ut til teltet. De begynte å profetere i leiren.

En ung mann løp og fortalte Moses og sa: Eldad og Medad profeterer i leiren.

Josva, sønn av Nun, som tjente Moses fra ungdommen av, svarte og sa: Min herre Moses, forby dem!

Moses sa til ham: Er du misunnelig for min skyld? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville legge sin ånd på dem!

Moses vendte tilbake til leiren, han og Israels eldste.

En vind kom fra Herren og førte vaktler fra havet, og lot dem falle ved leiren, omtrent en dagsreise på denne siden og en dagsreise på den andre siden, rundt leiren, og omtrent to alen høyt over bakken.

Folket sto opp hele den dagen, hele natten og hele den neste dagen, og de samlet vaktlene. Den som samlet minst, samlet ti homere, og de bredte dem ut for seg selv rundt leiren.

Mens kjøttet enda var mellom tennene deres og før det var tygget, blusset Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med en veldig stor plage.

Han kalte stedet Kibrot-Hattaava, fordi der begravde de folk som hadde begjært.

Folket dro fra Kibrot-Hattaava til Hazerot, og de ble værende i Hazerot.