Og hele forsamlingen løftet opp sin stemme og ropte; og folket gråt den natten.

Og hele Israels barn knurret mot Moses og mot Aron, og hele menigheten sa til dem: Om vi bare hadde dødd i Egyptens land! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!

Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for at vi skal falle for sverdet og våre koner og barn bli til bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?

Og de sa til hverandre: La oss utnevne en leder og vende tilbake til Egypt.

Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.

Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som var blant dem som hadde speidet landet, rev sine klær.

Og de sa til hele menigheten av Israels barn: Landet vi dro gjennom for å speide, er et meget godt land.

Hvis Herren har glede i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss; et land som flyter med melk og honning.

Bare sett dere ikke opp mot Herren, og vær ikke redd for folket i landet, for de er brød for oss; deres vern er fjernet fra dem, og Herren er med oss: frykt dem ikke.

Men hele forsamlingen truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i sammenkomstens telt for alle Israels barn.

Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle de tegn jeg har gjort blant dem?

Jeg vil slå dem med pest og gjøre dem arv-løse, og jeg vil gjøre deg til et større og mektigere folk enn de.

Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, for du har ført dette folket opp med din makt fra blant dem.

Og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet: For de har hørt at du, Herre, er blant dette folk, at du, Herre, har vist deg ansikt til ansikt, og at skyen din står over dem, og at du vandrer foran dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte.

Dersom du dreper hele dette folket som én mann, da vil folkene som har hørt om ditt ry, si:

Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet han sverget å gi dem, derfor har han drept dem i ørkenen.

Så la nå makten til min Herre bli stor, slik du har talt og sagt:

Herren er langmodig og rik på miskunn, som tilgir synd og overtredelse, men lar ingen skyldig slippe ustraffet, som hjemsøker fedrenes misgjerning på barna til tredje og fjerde ledd.

Tilgi, jeg ber deg, dette folkets synd, etter din store miskunn, like som du har tilgitt dette folk fra Egypt og inntil nå.

Og Herren sa: Jeg har tilgitt etter ditt ord.

Men så sant jeg lever, hele jorden skal bli fylt med Herrens herlighet.

Fordi alle de menneskene som har sett min herlighet og mine mirakler, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har utfordret meg nå ti ganger og ikke hørt på min røst,

de skal sannelig ikke se det landet jeg sverget å gi deres fedre, og ingen av dem som har provosert meg skal se det.

Men min tjener Kaleb, fordi han hadde en annen ånd og har fulgt meg fullt ut, ham vil jeg føre inn i det landet han dro til; og hans etterkommere skal arve det.

(Nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen.) I morgen skal dere vende om og dra mot ørkenen langs veien mot Rødehavet.

Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som knurrer mot meg? Jeg har hørt Israels barnes knurring, som de retter mot meg.

Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, som dere har sagt i mine ører, slik vil jeg gjøre med dere:

Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen; og alle dere som ble talt, hele deres tall, fra tjue år og oppover, dere som har knurret mot meg,

sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg sverget å la dere bo i, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.

Men deres små barn, som dere sa ville bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.

Men som for dere, deres døde kropper skal falle i denne ørkenen.

Og deres barn skal vandre omkring i ørkenen i førti år og bære deres utroskap, til deres døde kropper blir tilintetgjort i ørkenen.

Etter antallet av de dagene dere speidet landet, førti dager, skal dere bære deres misgjerninger, ett år for hver dag, i førti år, og dere skal forstå mitt avbrudd i løftet.

Jeg, Herren, har sagt det; sannelig vil jeg gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg: i denne ørkenen skal de bli oppslukt, og der skal de dø.

Og de menn som Moses sendte for å speide landet, som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å knurre mot ham ved å bringe ondt rykte om landet,

selv de menn som brakte det onde ryktet om landet, døde av pest foran Herren.

Men Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som var blant de menn som hadde vært for å speide landet, levde fortsatt.

Og Moses fortalte alle disse ordene til Israels barn, og folket sørget mye.

Og de sto opp tidlig om morgenen og gikk opp til toppen av fjellet og sa: Se, vi er her, og vi vil gå opp til stedet som Herren har lovet, for vi har syndet.

Og Moses sa: Hvorfor utfordrer dere nå Herrens bud? Dette vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke blant dere, for at dere ikke skal bli slått av deres fiender.

For amalekittene og kanaaneerne er foran dere, og dere vil falle for sverdet, fordi dere har vendt dere bort fra Herren; derfor vil Herren ikke være med dere.

Men de våget å gå opp til høyden av fjellet; likevel, Herrens paktsskrin og Moses forlot ikke leiren.

Da kom amalekittene ned og kanaaneerne som bodde i det fjellet, og slo dem og jagde dem, helt til Horma.