Ved Babels elver, der vi satt og gråt når vi minnes Sion.

Vi hengte harper våre opp på piletrærne der.

For de som tok oss til fange krevde av oss en sang; og de som plaget oss krevde glede av oss og sa: Syng for oss en av Sions sanger.

Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

Om jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd miste sin dyktighet.

Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.

Herre, husk Edoms barn på Jerusalems dag, de som sa: Riv det ned, riv det ned, helt til grunnen.

Du Babels datter, som skal ødelegges; lykkelig er den som gir deg igjen for hva du har gjort mot oss.

Lykkelig er den som tar dine små og knuser dem mot klippene.