Jeg ropte til Gud med min stemme, ja, til Gud med min stemme; og han hørte meg.

På dagen for min nød søkte jeg Herren: min smerte vedvarte om natten og stanset ikke: min sjel nektet å bli trøstet.

Jeg tenkte på Gud, og ble urolig: jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.

Du holder mine øyne våkne: jeg er så urolig at jeg ikke kan tale.

Jeg har tenkt på de gamle dager, årene fra forgangne tider.

Jeg kaller frem i minnet min sang om natten: jeg samtaler med mitt eget hjerte: og min ånd søker flittig.

Vil Herren forkaste for alltid? og vil han ikke lenger være nådig?

Er hans miskunnhet for alltid borte? svikter hans løfte for evig?

Har Gud glemt å være nådig? har han i sinne lukket sin barmhjertighet? Sela.

Og jeg sa: Dette er min svakhet: men jeg vil huske de årene da den Høyeste hadde sin høyre hånd over meg.

Jeg vil minnes Herrens gjerninger: sannelig vil jeg huske dine underverker fra gammel tid.

Jeg vil også meditere over all din gjerning, og tale om dine handlinger.

Din vei, Gud, er i helligdommen: hvem er en så stor Gud som vår Gud?

Du er Gud som gjør underverker: du har vist din styrke blant folkene.

Du har med din arm forløst ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela.

Vannene så deg, Gud, vannene så deg; de ble redde: dypene ble også uroet.

Skyene strømmet ut vann: himmelen ga fra seg en lyd: dine piler fór vidt omkring.

Ditt tordens røst var i himmelen: lynene lyste opp verden: jorden skalv og ristet.

Din vei er i havet, og din sti i de store vannene, og dine fotspor er ikke kjent.

Du førte ditt folk som en flokk ved Moses' og Arons hånd.