Herre Gud, min frelser, jeg har ropt til deg dag og natt:

La min bønn komme fram for deg; vend øret til mitt rop;

For sjelen min er full av bekymringer, og livet mitt nærmer seg graven.

Jeg regnes som en av dem som går ned i graven; jeg er som en mann uten styrke:

Blandt de døde, som de som ligger drepte i graven, dem du ikke husker mer, og de er avskåret fra din hånd.

Du har lagt meg i den dypeste gropen, i mørket, i de dype steder.

Din vrede hviler tungt over meg, og du har plaget meg med alle dine bølger. Sela.

Du har fjernet mine kjente langt fra meg, du har gjort meg til en avsky for dem: Jeg er stengt inne, og jeg kan ikke komme ut.

Øynene mine sørger på grunn av lidelse: Herre, jeg har kalt på deg hver dag, jeg har strakt ut mine hender til deg.

Vil du utføre underverk for de døde? Skal de døde stå opp og prise deg? Sela.

Skal din kjærlighet bli forkynt i graven, eller din trofasthet i undergangen?

Skal dine under bli kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

Men til deg har jeg ropt, Herre; og om morgenen skal min bønn nå deg.

Herre, hvorfor forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?

Jeg er plaget og nær ved å dø fra min ungdom av; mens jeg lider dine redsler, er jeg forvirret.

Din heftige vrede har gått over meg; dine redsler har avskåret meg.

De omringer meg daglig som vann; de omringer meg alle sammen.

Du har fjernet kjære og venn langt fra meg, og mine kjente inn i mørket.