Herre, du har vært vår bolig i alle generasjoner.

Før fjellene ble til, eller du formet jorden og verden, ja, fra evighet til evighet, er du Gud.

Du vender mennesket tilbake til støv og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn.

For tusen år er i dine øyne som gårsdagen når den er forbi, og som en nattevakt.

Du skyller dem bort som med en flom; de er som en søvn: om morgenen er de som gresset som vokser opp.

Om morgenen blomstrer det og vokser opp; om kvelden skjæres det ned og visner.

For vi er fortært av din vrede, og av din harme blir vi skremt.

Du har satt våre misgjerninger frem for deg, våre skjulte synder i lyset av ditt ansikt.

For alle våre dager svinner bort i din vrede; vi avslutter våre år som en fortelling.

Våre levetider er sytti år; og om vi har styrken, åtti år, men deres stolthet er slit og sorger; for de er snart borte, og vi flyr avsted.

Hvem kjenner styrken av din vrede? Din harme er slik at den er fryktet.

Lær oss derfor å telle våre dager, så vi kan få vise hjerter.

Vend tilbake, HERRE! Hvor lenge? Ha medfølelse med dine tjenere.

Mett oss tidlig med din miskunn, så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gjør oss glade i forhold til de dager du har plaget oss, og de årene vi har sett det onde.

La ditt verk bli synlig for dine tjenere, og din herlighet for deres barn.

Og la skjønnheten tilhøre Herren vår Gud på oss: og etabler du våre henders verk på oss; ja, etabler du våre henders verk.