Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet gir meg også vitnesbyrd i Den Hellige Ånd,

At jeg har stor sorg og stadig bedrøvelse i mitt hjerte.

For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødre, mine slektninger etter kjødet:

Som er israelitter; dem tilhører barnekåret, og herligheten, og paktene, og lovgivningen, og tjenesten for Gud, og løftene;

Dem tilhører fedrene, og fra dem, etter kjødet, kom Kristus, han som er over alle, Gud velsignet i evighet. Amen.

Men Guds ord har ikke falt bort. For ikke alle som er av Israel, er Israel:

Heller ikke, fordi de er Abraham sitt avkom, er de alle barn: men i Isak skal din ætt kalles.

Det vil si, de som er kjødelige barn, de er ikke Guds barn; men løftets barn regnes som avkom.

For dette er løftets ord: På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.

Og ikke bare dette; men også da Rebekka hadde unnfanget ved én mann, vår far Isak;

For da barna ennå ikke var født, og ikke hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds hensikt etter utvelgelse kunne stå fast, ikke av gjerninger, men av ham som kaller;

Det ble sagt til henne, Den eldste skal tjene den yngste.

Som det står skrevet, Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Hva skal vi si da? Er det urett hos Gud? Slett ikke.

For han sier til Moses: Jeg vil vise miskunn mot den jeg viser miskunn, og jeg vil ha medlidenhet med den jeg har medlidenhet.

Så det avhenger ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.

For Skriften sier til Farao: Til dette formål har jeg oppreist deg, for å vise min makt på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.

Derfor viser han miskunn mot den han vil, og den han vil, forherder han.

Du vil da si til meg: Hvorfor anklager han oss fremdeles? For hvem har stått imot hans vilje?

Men hvem er du, menneske, som svarer tilbake til Gud? Skal det som er formet si til ham som formet det: Hvorfor har du laget meg slik?

Har ikke pottemakeren makt over leiren, til å lage en til heder og en annen til vanære av den samme klump?

Hva om Gud, som ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, tålmodig bar over med vredens kar, forberedt til undergang,

Og for å gjøre kjent rikdommen av sin herlighet på miskunnens kar, som han i forveien hadde forberedt til herlighet,

Oss, som han har kalt, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?

Som han også sier i Hosea: De som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk; og hun som ikke var elsket, vil jeg kalle min elskede.

Og det skal skje på det stedet der det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk; der skal de bli kalt den levende Guds barn.

Jesaja roper også om Israel: Om tallet på Israels barn var som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

For Herren skal fullføre sitt verk, og han vil gjøre det kort; fordi Herren vil gjøre et kort arbeid på jorden.

Og som Jesaja sa i forveien: Hadde ikke Herren over hærskarene latt oss beholde en ætt, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha vært lik Gomorra.

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke fulgte etter rettferdighet, har fått rettferdighet, den rettferdighet som er av tro.

Men Israel, som fulgte etter en lov som kunne gi rettferdighet, har ikke nådd frem til loven.

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men som om den kunne nås gjennom lovens gjerninger. For de snublet over snublesteinen.

Som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til forargelse; og den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.