David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonathan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Hva er min synd overfor din far, siden han søker å ta mitt liv?»

Jonathan svarte ham: «Gud forby! Du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten å fortelle meg det. Hvorfor skulle min far skjule dette fra meg? Det er ikke slik.»

David svarte igjen og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han sier: ‘La ikke Jonathan få vite dette, ellers blir han bedrøvet.’ Men sannelig, så sant Herren lever, og som du selv lever, det er bare ett steg mellom meg og døden.»

Jonathan sa til David: «Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre det for deg.»

David sa til Jonathan: «Se, i morgen er det nymåne, og jeg skulle sitte ved kongens bord for å spise. Men la meg gå, så jeg kan skjule meg på marken til den tredje kvelden.»

«Hvis din far merker at jeg er borte, så si: ‘David ba meg innstendig om å få dra til Betlehem, sin by, for der er en årlig offerfest for hele familien.’»

«Sier han: ‘Det er godt,’ vil din tjener ha fred. Men hvis han blir meget vred, vit da at ondskap er bestemt av ham.»

«Vis derfor godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i en pakt med Herren. Men hvis det er noen misgjerning i meg, drep meg selv. Hvorfor skulle du føre meg til din far?»

Jonathan svarte: «Det være langt fra deg! Hvis jeg virkelig visste at ondskap var besluttet av min far mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?»

David spurte Jonathan: «Hvem skal fortelle meg hvis din far svarer deg hardt?»

Jonathan sa til David: «Kom, la oss gå ut på marken.» Så gikk de begge ut på marken.

Jonathan sa til David: «Herre Gud i Israel, når jeg har loddet min fars humør i morgen eller på den tredje dagen, og se, hvis det er godt for David, vil jeg da ikke sende bud til deg og åpenbare det for deg?»

«Herren gjør slik mot Jonathan og mer til hvis jeg ikke åpenbarer det for deg og sender deg bort i fred, om det er godt for min far å gjøre deg ondt. Herren være med deg, som han har vært med min far.»

«Vis meg Herrens godhet mens jeg ennå lever, så jeg ikke dør.»

«Du skal heller ikke kutte av din godhet fra mitt hus for alltid, ikke engang når Herren utsletter alle fiendene til David fra jordens overflate.»

Så opprettet Jonathan en pakt med Davids hus, og sa: «Måtte Herren kreve det fra Davids fiender.»

Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.

Jonathan sa til David: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet fordi din plass vil bli tom.»

«Når du har vært borte i tre dager, så gå ned raskt og kom til stedet der du skjulte deg den gangen, og bli ved steinen Esel.»

«Jeg vil skyte tre piler ved siden av, som om jeg skjøt på et mål.»

«Se, jeg vil sende en gutt og si: ‘Gå, finn pilene.’ Hvis jeg sier til gutten: ‘Se, pilene er på denne siden av deg, ta dem,’ så kan du komme, for det er fred for deg, og det er ingen fare, så sant Herren lever.»

«Men hvis jeg sier til gutten; ‘Se, pilene er bortenfor deg,’ gå da din vei, for Herren har sendt deg bort.»

«Når det gjelder saken vi har snakket om, se, Herren være mellom meg og deg for alltid.»

David skjulte seg på marken, og da nymånen kom, satte kongen seg ned for å spise.

Kongen satte seg på sin faste plass ved veggen, og Jonathan stod opp, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.

Saul snakket ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har skjedd ham noe, han er ikke ren; sannelig, han er ikke ren.»

Dagen etter, som var den andre dagen i måneden, var Davids plass fortsatt tom. Saul sa til Jonathan, sin sønn: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»

Jonathan svarte Saul: «David ba meg innstendig om å få dra til Betlehem.»

«Han sa: ‘La meg gå, jeg ber deg, for vår familie har en offerfest i byen, og min bror har befalt meg å være der. Og nå, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg dra og se mine brødre.’ Derfor har han ikke kommet til kongens bord.»

Da ble Sauls vrede tent mot Jonathan, og han sa til ham: «Du sønn av en fordervet, opprørsk kvinne, vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til skam for deg og til skam for din mors nakenhet?»

«Så lenge Isais sønn lever på jorden, vil du ikke bli etablert, heller ikke ditt kongerike. Send nå og hent ham til meg, for han skal sannelig dø.»

Jonathan svarte Saul, sin far, og sa: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»

Saul kastet sin spyd etter ham for å slå ham; dermed forstod Jonathan at det var bestemt av hans far å drepe David.

Jonathan reiste seg fra bordet i rasende sinne og spiste ikke den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde ydmyket ham.

Neste morgen gikk Jonathan ut på marken til den avtale tid med David, og en liten gutt var med ham.

Han sa til gutten: «Løp, finn pilene som jeg skyter.» Mens gutten løp, skjøt han en pil bortenfor ham.

Da gutten kom til stedet der Jonathan hadde skutt pilen, ropte Jonathan til gutten og sa: «Er ikke pilen bortenfor deg?»

Jonathan ropte etter gutten: «Skynd deg, vær rask, stå ikke stille.» Jonathans gutt samlet pilene og kom til sin herre.

Men gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste saken.

Jonathan ga sitt utstyr til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå, bær dem inn til byen.»

Etter at gutten hadde gått, reiste David seg fra sør, kastet seg med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, til David gråt dypt.

Jonathan sa til David: «Gå i fred, for vi har sverget begge i Herrens navn og sagt: ‘Herren være mellom meg og deg, og mellom min ætt og din ætt for alltid.’» Så reiste David seg og dro av sted, og Jonathan gikk inn i byen.