Og det skjedde etter dette at Absalom gjorde klar vogner og hester, og femti menn til å løpe foran ham.

Absalom sto tidlig opp og stilte seg ved veien til porten. Når noen som hadde en sak, kom til kongen for å få dom, kalte Absalom på ham og spurte: Fra hvilken by er du? Og han svarte: Din tjener er fra en av Israels stammer.

Da sa Absalom til ham: Se, din sak er god og rett, men det er ingen fra kongen som kan høre deg.

Absalom sa videre: Å, om jeg var dommer i landet, da kunne enhver som hadde en sak eller et krav, komme til meg, og jeg skulle gi ham rett.

Og når noen nærmet seg for å bøye seg for ham, rakte han ut hånden, tok ham og kysset ham.

Absalom gjorde slik med alle israelitter som kom til kongen for å få dom. På denne måten stjal Absalom hjertene til Israels menn.

Og det skjedde etter førti år at Absalom sa til kongen: La meg, jeg ber deg, dra og oppfylle mitt løfte, som jeg har gjort til Herren, i Hebron.

For din tjener lovet et løfte mens jeg bodde i Gesjur i Aram, og sa: Hvis Herren lar meg vende tilbake til Jerusalem, skal jeg tjene Herren.

Og kongen sa til ham: Gå i fred. Så reiste han seg og dro til Hebron.

Men Absalom sendte ut speidere til alle Israels stammer og sa: Så snart dere hører lyden av trompeten, skal dere si: Absalom hersker i Hebron.

Og med Absalom dro det to hundre menn fra Jerusalem, som var blitt innkalt. De dro med i sin uskyldighet og visste ingenting.

Absalom sendte etter Ahitofel, gilonitten, kongens rådgiver, fra hans by, Gilo, mens han ofret slaktoffer. Sammensvergelsen var sterk, og folket fortsatte å øke med Absalom.

Da kom en budbringer til David og sa: Israels menns hjerter har vendt seg til Absalom.

Da sa David til alle sine tjenere som var med ham i Jerusalem: Stå opp, la oss flykte, ellers slipper vi ikke unna Absalom. Skynd dere, for han kan raskt ta oss igjen, bringe ulykke over oss, og slå byen med sverdets egg.

Kongens tjenere sa da til kongen: Se, dine tjenere er klare til å gjøre hva min herre kongen bestemmer.

Og kongen dro ut, og hele hans husstand fulgte ham. Men kongen etterlot seg ti kvinner, som var medhustruer, til å ta vare på huset.

Kongen dro ut, fulgt av hele folket, og de gjorde opphold ved et sted som var langt borte.

Og alle hans tjenere gikk ved hans side, og alle kreterne og peletittene, og alle gittittene, seks hundre menn som var fulgt ham fra Gat, gikk foran kongen.

Da sa kongen til Itthai, gittitten: Hvorfor går også du med oss? Vend tilbake og bli hos kongen, for du er en utlending og er også i eksil fra ditt sted.

I går kom du, og i dag skulle jeg få deg til å gå opp og ned med oss? Jeg drar dit jeg kan, så vend tilbake og ta med dine brødre. Herren være med deg i nåde og trofasthet.

Så svarte Itthai kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever, hvor min herre kongen enn er, enten i død eller liv, vil også din tjener være.

Da sa David til Itthai: Gå og dra over. Og Itthai, gittitten, dro over, og alle hans menn og alle de små barna som var med ham.

Og hele landet gråt med høy stemme, og hele folket dro over. Også kongen selv passerte elven Kidron, og hele folket passerte over på veien mot ødemarken.

Og se, også Sadok og alle levittene var med ham, bærende på Guds paktsark. De satte ned Guds ark, og Evjatar steg opp, inntil alt folket hadde gått ut av byen.

Kongen sa til Sadok: Bring Guds ark tilbake til byen. Hvis jeg finner nåde for Herrens øyne, vil han la meg komme tilbake, og vise meg både den og hans bolig.

Hvis han derimot skulle si: Jeg har ingen glede i deg, se, her er jeg. La ham gjøre med meg slik han synes er godt.

Kongen sa også til Sadok, presten: Er du ikke en seer? Gå tilbake til byen i fred, og dine to sønner med deg, Ahimaas, din sønn, og Jonatan, sønn av Evjatar.

Se, jeg vil bli værende i ødemarkens sletter til det kommer beskjed fra dere for å fortelle meg.

Sadok og Evjatar brakte derfor Guds ark tilbake til Jerusalem, og de ble der.

Og David gikk opp ved oppgangen til Oljeberget, mens han gråt da han gikk opp, og hadde hodet tildekket, og han gikk barfot. Og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp mens de gråt.

Og noen fortalte David og sa: Ahitofel er blant dem som har sammensverget seg med Absalom. Og David sa: Å, Herre, jeg ber at du gjør Ahitofels råd til dårskap.

Da David kom til toppen av fjellet, hvor han tilbad Gud, se, der kom Hushai, arkiten, for å møte ham med revet kappe og jord på hodet.

Til ham sa David: Hvis du blir med meg, da vil du være til bry for meg.

Men om du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, O konge; som jeg hittil har vært din fars tjener, slik vil jeg nå også være din tjener – da kan du for min skyld gjøre Ahitofels råd til intet.

Har du ikke med deg der Sadok og Evjatar, prestene? Alt hva du får høre fra kongens hus, skal du fortelle til Sadok og Evjatar, prestene.

Se, de har med seg sine to sønner der, Ahimaas, Sadoks sønn, og Jonatan, Evjatars sønn; og ved dem skal dere sende meg alt dere får høre.

Så kom Hushai, Davids venn, til byen, og Absalom kom til Jerusalem.