På Davids tid var det en hungersnød som varte i tre år, år etter år. David søkte Herren, og Herren svarte: Det er på grunn av Saul og hans blodige hus, fordi han drepte gibeonittene.

Kongen kalte da gibeonittene til seg og sa til dem: (Gibeonittene var ikke av Israels barn, men av restene av amorittene; Israels barn hadde sverget en ed til dem, men Saul prøvde å tilintetgjøre dem i sin iver for Israels og Judas barn.)

David sa da til gibeonittene: Hva skal jeg gjøre for dere? Hvordan kan jeg sone, så dere vil velsigne Herrens arv?

Gibeonittene svarte ham: Vi har ikke behov for sølv eller gull fra Saul eller hans hus; heller ikke ønsker vi at noen mann i Israel skal bli drept for vår skyld. Han sa: Hva dere sier, skal jeg gjøre for dere.

De svarte kongen: Mannen som ønsket å utrydde oss og planla å utslette oss, slik at vi ikke lenger kunne forbli innen noen av Israels grenser,

la oss få syv menn av hans sønner, og vi vil henge dem opp for Herren i Gibea, Sauls by, han som Herren utvalgte. Da sa kongen: Jeg vil gi dem til dere.

Men kongen sparte Mefibosjet, Jonatans sønn, Sauls sønn, på grunn av Herrens ed mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.

Kongen tok de to sønnene til Rispa, datter av Ajja, som hun hadde født Saul – Armoni og Mefibosjet – og de fem sønnene til Mikal, Sauls datter, som hun hadde oppfostret for Adriel, sønn av Barzillai, meholatitten.

Han overga dem i gibeonittenes hender, og de hengte dem opp på fjellet foran Herren; de falt alle syv sammen, og de ble henrettet i de første dagene av kornhøsten, i begynnelsen av bygginnhøstingen.

Rispa, datter av Ajja, tok en sekk og spredte den på fjellet fra begynnelsen av høsten til vann dryppet over dem fra himmelen. Hun tillot verken fuglene i luften å lande på dem om dagen eller dyrene på marken om natten.

David fikk høre hva Rispa, datter av Ajja, Sauls konkubine, hadde gjort.

David gikk da og hentet Sauls og Jonatans, hans sønns, knokler fra mennene i Jabesj-Gilead, som hadde stjålet dem fra gaten i Bet-Sjan, der filistrene hadde hengt dem opp den dagen filistrene drepte Saul i Gilboa.

Han førte deretter opp Sauls og Jonatans, hans sønns, knokler, og de samlet også knoklene til dem som var blitt hengt opp.

De begravde Sauls og Jonatans, hans sønns, knokler i Benjamins land i Sela, i gravplassen til faren Kish. De gjorde alt det kongen hadde befalt, og deretter ble landet gjenopprettet ved Guds inngripen.

Igjen var det krig mellom filistrene og Israel. David dro ned med sine tjenere, og de kjempet mot filistrene. David ble utmattet.

Jisjbibenob, som var av Rafas etterkommere, hadde en lanse som veide trehundre sjekel av bronse, og var bevæpnet med et nytt sverd. Han forsøkte å drepe David.

Men Abisjai, sønn av Seruja, kom til hans hjelp, slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham og sa: Du skal ikke komme ut med oss i kamp lenger, for at du ikke skal slukke Israels lys.

Etter dette var det igjen krig mot filistrene ved Gob. Da slo Sibbekai, husjattitten, Saf, som også var av Rafas etterkommere.

Igjen ble det krig mot filistrene ved Gob. Elhanan, sønn av Jaare-Oregim, betlehemiteren, drepte Goliats bror fra Gat, som hadde en lanse med et skaft som var som veverens bom.

Det var også en annen kamp ved Gat, der det var en mann av stor vekst, som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, i alt tjuefire. Også han var født av Rafa.

Da han hånte Israel, ble han slått av Jonatan, sønn av Simea, Davids bror.

Disse fire var født av Rafa i Gat, og de falt for hånden til David og hans tjenere.