Kong Nebukadnesar til alle folk, nasjoner og språk, som bor over hele jorden: Fred være med dere i rikt mål!

Jeg fant det godt å vise de tegn og under som Den Høyeste Gud har gjort mot meg.

Hvor store er hans tegn, og hvor mektige er hans under! Hans rike er et evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.

Jeg, Nebukadnesar, hvilte i mitt hus og hadde fremgang i mitt palass.

Jeg så en drøm som gjorde meg redd, og tankene jeg hadde i sengen, og synene i mitt hode, forferdet meg.

Derfor ga jeg en befaling om at alle Babels vismenn skulle føres inn for meg, for at de kunne gi meg drømmens tydning.

Da kom magikerne, stjernetyderne, kaldeerne og spåmennene inn, og jeg fortalte dem drømmen. Men de kunne ikke gi meg dens tydning.

Men til sist kom Daniel inn for meg, han som kalles Beltsasar etter navnet på min gud, og i ham er de hellige guders ånd, og jeg fortalte drømmen for ham og sa:

Å Beltsasar, mester over magikerne, fordi jeg vet at de hellige guders ånd er i deg, og ingen hemmelighet er for vanskelig for deg, fortell meg de synene jeg hadde i drømmen og dens tydning.

Dette var synene i mitt hode mens jeg lå på min seng: Jeg så, og se, et tre stod midt på jorden, og dets høyde var stor.

Treet vokste og ble sterkt, og dets høyde nådde himmelen, og dets syn både tilfalt alle jordens ender.

Det var vakre blad, og meget frukt, og i det var føde for alle. Under det hadde markens dyr skygge, og himmelens fugler bodde i dets grener, og alt kjød fikk næring av det.

I synene i mitt hode mens jeg lå på min seng, så jeg, og se, en vokter, en hellig, kom ned fra himmelen.

Han ropte med kraftig stemme og sa: Hugg ned treet og kutt av dets grener, rist av dets blad og spre dets frukt. La dyrene fly unna under det, og fuglene fra dets grener.

Men la likevel stammen med røttene i jorden være igjen, med et bånd av jern og kobber, midt i markens gress. La det bli vått av himmelens dugg, og la dets del være med markens dyr blant jordens gress.

La dets hjerte bli forandret fra et menneskes, og la et dyrehjerte gis til det, og la syv tider gå over det.

Denne saken er etter vekternes beslutning, og ordet etter de helliges befaling, for at de levende kan vite at Den Høyeste hersker i menneskenes rike, og gir det til hvem han vil, og setter den laveste blant menneskene over det.

Dette er drømmen jeg, kong Nebukadnesar, har sett. Nå, du Beltsasar, forklar dens tydning, for alle vismennene i mitt kongerike er ikke i stand til å gi meg tydningen, men du kan, for i deg er de hellige guders ånd.

Da ble Daniel, som også kalles Beltsasar, forferdet en stund, og hans tanker forstyrret ham. Kongen talte og sa: Beltsasar, la ikke drømmen eller dens tydning forurolige deg. Beltsasar svarte og sa: Min herre, måtte drømmen gjelde dem som hater deg, og dens tydning dine fiender.

Det treet du så, som vokste og ble sterkt, hvis høyde rakk opp til himmelen, og som alle på jorden kunne se,

hvis blader var vakre og frukten rikelig, og i det var mat for alle; under det bodde markens dyr, og i dets grener hadde himmelens fugler sine hjem,

det er deg, konge, for du har vokst og blitt sterk, og din storhet har nådd til himmelen, og ditt herredømme til jordens ende.

Og at kongen så en vokter, en hellig, komme ned fra himmelen og si: Hugg treet ned og ødelegg det, men la stammen med røttene bli igjen i jorden, med et bånd av jern og bronse, blant markens gress. La det bli vått av himmelens dugg, og la dets del være med markens dyr, til syv tider går over det,

dette er tydningen, konge, og det er Den Høyestes befaling som er kommet over min herre kongen.

De skal drive deg bort fra menneskene, og din bolig skal være med markens dyr, og de skal gi deg gress å ete som oksen, og himmelens dugg skal væte deg, og syv tider skal gå over deg, til du erkjenner at Den Høyeste hersker i menneskenes rike, og gir det til hvem han vil.

Og at de har befalt å la treets rotstamme bli igjen, betyr at ditt rike skal bli trygt for deg når du erkjenner at det er himmelen som ruler.

Derfor, konge, la mitt råd være deg til behag, bryt med dine synder ved rettferdighet, og dine misgjerninger ved å være barmhjertig mot de fattige, slik at din trygghet kan bli forlenget.

Alt dette kom over kong Nebukadnesar.

Ved utgangen av tolv måneder vandret han i sitt palass i Babels kongerike.

Kongen talte og sa: Er ikke dette det store Babel som jeg har bygd til et kongerike ved min mektige styrke og til ære for min herlighet?

Mens ordet ennå var i kongens munn, falt en stemme fra himmelen: Å, konge Nebukadnesar, til deg er det sagt: Riket er blitt tatt fra deg.

De skal drive deg bort fra menneskene, og din bolig skal være med markens dyr. De vil gi deg gress å ete som oksen, og syv tider skal gå over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste hersker i menneskenes rike, og gir det til hvem han vil.

I det øyeblikk ble ordet oppfylt over Nebukadnesar, og han ble drevet bort fra menneskene, og åt gress som oksen, og hans kropp ble våt av himmelens dugg, inntil hans hår ble som ørnefjær og hans negler som fugleklør.

Ved slutten av de dagene løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne mot himmelen, og min forstand vendte tilbake til meg, og jeg velsignet Den Høyeste, priste og æret ham som lever evig, hvis herredømme er et evig herredømme, og hans rike varer fra slekt til slekt.