1 Det behaget Darius å sette over riket ett hundre og tjue fyrster, som skulle være over hele riket;

2 og over dem tre forstandere, hvorav Daniel var den første, for at fyrsterne skulle avlegge regnskap til dem, og kongen ikke lide skade.

3 Denne Daniel utmerket seg blant forstanderne og fyrsterne, fordi en utmerket ånd var i ham; og kongen tenkte å sette ham over hele riket.

4 Da søkte forstanderne og fyrsterne å finne en anledning mot Daniel i saker angående riket, men de kunne ikke finne noen grunn til anklage eller feil, fordi han var trofast, og det ikke ble funnet noen skyld eller feil i ham.

5 Da sa disse menn: Vi skal ikke finne noen grunn til anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner det i forhold til hans Guds lov.

6 Så samlet forstanderne og fyrsterne seg til kongen, og sa til ham: Kong Darius, må du leve evig!

7 Alle forstanderne i riket, stattholderne og fyrsterne, rådgiverne og kapteinene har blitt enige om å etablere et kongelig påbud og utstede en fast forordning, at den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller person bortsett fra deg, konge, skal kastes i løvehulen.

8 Nå, konge, stadfest forordningen og skriv under skriftet, så det ikke forandres, i samsvar med medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.

9 Så skrev kong Darius under skriftet og forordningen.

10 Da Daniel visste at skriftet var blitt undertegnet, gikk han inn i sitt hus; og med vinduene åpne i sitt kammer mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen, og ba og takket sin Gud, som han alltid hadde gjort.

11 Da stevnet disse mennene sammen, og fant Daniel be for og be om nåde fra sin Gud.

12 Så nærmet de seg og talte til kongen om kongens forordning: Har du ikke undertegnet en forordning om at enhver som i løpet av tretti dager ber en bønn til noen gud eller person bortsett fra deg, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte og sa: Saken er sann, ifølge medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.

13 Da svarte de og sa foran kongen: Daniel, som er en av Judas bortførte, bryr seg ikke om deg, konge, eller forordningen du har undertegnet, men gjør sine bønner tre ganger om dagen.

14 Da kongen hørte disse ord, ble han meget bekymret for sin del, og satte sitt hjerte på Daniel for å redde ham; og han anstrengte seg inntil solen gikk ned for å redde ham.

15 Deretter samlet disse mennene seg til kongen og sa til kongen: Vit, konge, at medernes og persernes lov er slik at ingen forordning eller vedtak som kongen bestemmer, kan forandres.

16 Så befalte kongen, og de brakte Daniel og kastet ham i løvehulen. Men kongen talte og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig tjener, han vil redde deg.

17 En stein ble brakt, og lagt på munnens åpning til hulen; og kongen satte sin signetring, og sine herrers segl, for at hensikten ikke skulle forandres med Daniel.

18 Deretter dro kongen til sitt palass og tilbrakte natten fastende; ingen musikk ble brakt for ham, og hans søvn forlot ham.

19 Tidlig neste morgen, stod kongen opp i morgenlyset og skyndte seg til løvehulen.

20 Og da han kom nær hulen, ropte han med en klagende røst til Daniel. Kongen talte og sa til Daniel: O Daniel, tjeneren til den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?

21 Da sa Daniel til kongen: O konge, må du leve evig!

22 Min Gud har sendt sin engel og har lukket løvenes munn, så de ikke har skadet meg, for jeg er funnet uskyldig for ham; og også før deg, konge, har jeg ikke gjort noen skade.

23 Da ble kongen meget glad for ham, og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Så Daniel ble løftet opp av hulen, og ingen skade ble funnet på ham, fordi han trodde på sin Gud.

24 Så befalte kongen, og de brakte de mennene som hadde anklaget Daniel, og kastet dem i løvehulen, dem, deres barn og deres koner; og løvene overmannet dem, og brøt alle deres ben i stykker før de nådde bunnen av hulen.

25 Deretter skrev kong Darius til alle folk, nasjoner og språk, som bor på hele jorden: Fred være med dere i overflod!

26 Jeg utsteder en forordning, at i hvert herredømme av mitt rike skal folk skjelve og frykte foran Daniels Gud; for han er den levende Gud, og konstant for alltid, og hans rike skal ikke ødelegges, og hans herredømme vil vare til slutten.

27 Han redder og befrir, og han gjør tegn og under på himmelen og på jorden, han som har reddet Daniel fra løvenes kraft.

28 Så denne Daniel blomstret under Darius' styre, og i perseren Kyros' regjeringstid.