Dette er ordene som Moses talte til hele Israel på denne siden av Jordan i ørkenen, i sletten foran Rødehavet, mellom Paran og Tofel, Laban, Hazerot og Dizahab.

(Det er elleve dagers reise fra Horeb gjennom Seirs fjellvei til Kadesh-Barnea.)

Det skjedde i det førtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden, at Moses talte til Israels barn i henhold til alt det HERREN hadde befalt ham å si til dem.

Etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og Og, Basans konge, som bodde i Astarot i Edrei:

På denne siden av Jordan, i landet Moab, begynte Moses å forklare denne loven, og sa:

HERREN vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har vært lenge nok på dette fjellet.

Vend om og reis videre, gå til amorittenes fjelland og til alle stedene omkring, i sletten, i fjellene, i lavlandet, i sørlandet og ved havkysten, til Kanaans land og Libanon, til den store elven, elven Eufrat.

Se, jeg har gitt landet foran dere: Gå inn og ta det i eie, landet som HERREN sverget å gi til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og til deres etterkommere.

Og jeg talte til dere på den tiden og sa: Jeg kan ikke bære dere alene.

HERREN deres Gud har gjort dere tallrike, og se, i dag er dere som himmelens stjerner i mengde.

(Måtte HERREN, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er nå, og velsigne dere slik som han har lovet!)

Hvordan kan jeg bære tyngden, byrden og striden mellom dere alene?

Velg kloke, forstandige og erfarne menn fra deres stammer, så vil jeg sette dem til ledere over dere.

Og dere svarte meg og sa: Det er godt det du har sagt at vi skal gjøre.

Så tok jeg lederne for deres stammer, kloke og erfarne menn, og satte dem til å være ledere over dere, førere for tusen, hundre, femti og ti, og som offiserer for deres stammer.

Og jeg befalte deres dommere på den tiden og sa: Hør mellom deres brødre og døm rettferdig mellom hver mann og hans bror, så vel som den fremmede som er hos ham.

Dere skal ikke vise partiskhet i dommen; men dere skal høre både små og store; dere skal ikke frykte noen, for dommen er Guds. Og den saken som er for vanskelig for dere, skal dere bringe til meg, så vil jeg høre den.

Og jeg befalte dere på den tiden alt dere skulle gjøre.

Og da vi dro fra Horeb, vandret vi gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen som dere så, på veien til amorittenes fjelland, slik HERREN vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesh-Barnea.

Og jeg sa til dere: Dere er kommet til amorittenes fjelland, som HERREN vår Gud gir oss.

Se, HERREN din Gud har gitt landet foran deg: Gå opp og ta det i eie, slik som HERREN, dine fedres Gud, har sagt til deg; frykt ikke og vær ikke motløs.

Og dere kom alle nær til meg og sa: La oss sende menn foran oss, så de kan utforske landet for oss og komme tilbake med beskjed om veien vi skal ta og byene vi skal komme til.

Og det syntes meg godt, så jeg tok tolv menn av dere, én mann for hver stamme.

Og de vendte seg og gikk opp til fjellet, og kom til Eskoldalen, og utforsket den.

Og de tok noe av landets frukt i hendene sine, brakte det ned til oss, og sa: Det er et godt land som HERREN vår Gud gir oss.

Men dere ville ikke gå opp, men var ulydige mot HERREN deres Guds bud.

Dere klaget i teltene deres og sa: Fordi HERREN hatet oss, har han ført oss ut av Egypt for å gi oss i amorittenes hånd, for å ødelegge oss.

Hvor skal vi gå opp? Våre brødre har gjort våre hjerter motløse, og sier: Folket er større og høyere enn vi, byene er store og befestet opp til himmelen; og dessuten har vi sett Anakittenes sønner der.

Da sa jeg til dere: Vær ikke redde, og vær ikke redde for dem.

HERREN deres Gud, som går foran dere, han vil kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt foran øynene deres.

Og i ørkenen, hvor du har sett hvordan HERREN din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, langs hele veien dere gikk, inntil dere kom til dette stedet.

Men i denne saken trodde dere ikke på HERREN deres Gud,

som gikk foran dere på veien for å finne et sted for dere å slå leir, i ild om natten for å vise dere den veien dere skulle gå, og i en sky om dagen.

Og HERREN hørte lyden av deres ord, og ble vred og sverget,

Ingen av disse mennene fra denne onde generasjonen skal se det gode landet som jeg sverget å gi til deres fedre,

unntatt Kaleb, sønn av Jefunne; han skal se det, og til ham vil jeg gi det landet han har gått på, og til hans barn, fordi han har fulgt HERREN fullt ut.

HERREN ble også sint på meg for deres skyld og sa: Du skal heller ikke komme inn der.

Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå inn der: Oppmuntre ham, for han skal overlate landet til Israel som arv.

Og deres små barn, som dere sa ville bli et bytte, og deres barn som i dag ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal gå inn der, og til dem vil jeg gi det, og de skal eie det.

Men dere, snu dere og dra til ørkenen langs veien til Rødehavet.

Da svarte dere meg og sa: Vi har syndet mot HERREN, vi vil nå gå opp og kjempe, som HERREN vår Gud har befalt oss. Og hver mann av dere tok på seg sine våpen og var klare til å gå opp til fjellet.

Og HERREN sa til meg: Si til dem: Gå ikke opp, og kjemp ikke, for jeg er ikke blant dere; ellers vil dere bli slått ned av deres fiender.

Så talte jeg til dere; men dere hørte ikke, men var opprørske mot HERRENS bud, og gikk opp til fjellet i overmot.

Da kom amorittene, som bodde i det fjellet, ut imot dere, jaget dere som bier gjør, og slo dere i Seir helt til Horma.

Og dere vendte tilbake og gråt for HERRENS ansikt, men HERREN ville ikke høre deres røst, eller lytte til dere.

Så oppholdt dere dere i Kadesh i mange dager, den tiden dere bodde der.