Ordene til Forkynneren, Davids sønn, kongen i Jerusalem.

Forgjengelighet, forgjengelighet, sier Forkynneren, forgjengelighet, forgjengelighet; alt er forgjengelig.

Hva gagner det et menneske av all hans strev som han arbeider med under solen?

Én slekt går bort, og en annen slekt kommer; men jorden består til evig tid.

Solen står opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til sitt sted hvor den igjen skal stige opp.

Vinden går mot sør og svinger tilbake til nord; den hvirvler omkring uavbrutt, og vinden vender tilbake etter sine kretsløp.

Alle elvene renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; til stedet hvor elvene kommer, der vender de tilbake igjen.

Alle ting er fulle av møye; mennesket kan ikke uttrykke det: øyet mettes ikke av å se, og øret fylles ikke av å høre.

Det som har vært, det er det som skal være; og det som er gjort, det er det som skal gjøres: og det finnes ingen ny ting under solen.

Er det noe om hvilket man kan si: Se, dette er nytt? Det har allerede vært til i gamle dager, lenge før oss.

Det er ingen erindring om de tidligere ting; og ei heller skal det være noen erindring om de ting som kommer, blant dem som kommer etter.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Og jeg satte mitt hjerte til å søke og utforske med visdom alt som gjøres under himmelen: Dette onde strevet har Gud gitt menneskenes barn for å plage seg med.

Jeg har sett alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt er tomhet og jag etter vind.

Det som er kroket, kan ikke rettes opp; og det som mangler, kan ikke telles.

Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg er blitt stor og har vunnet mer visdom enn alle som har vært før meg i Jerusalem: ja, mitt hjerte har hatt stor erfaring med visdom og kunnskap.

Og jeg satte mitt hjerte til å kjenne visdom, og til å kjenne galskap og dårskap: Jeg innså at også dette er å jage etter vind.

For i stor visdom er det stor smerte: og den som øker kunnskap, øker sorg.