Det finnes en ondskap som jeg har sett under solen, og den er vanlig blant mennesker:

En mann som Gud har gitt rikdom, velstand og ære, slik at han mangler ingenting av det han begjærer, men Gud gir ham ikke makt til å nyte det. I stedet er det en fremmed som nyter det. Dette er tomhet og en ond lidelse.

Om en mann føder hundre barn og lever mange år, slik at hans dager blir mange, men hans sjel ikke fylles med godt, og han ikke får en gravferd, sier jeg at et dødfødt barn er bedre enn han.

For det kommer inn i tomhet og går bort i mørke, og dets navn blir dekket av mørket.

Det har heller ikke sett solen eller kjent noe, men har mer hvile enn den andre.

Ja, selv om han lever tusen år, to ganger over, og ikke ser noe godt, går de ikke alle til ett og samme sted?

All menneskets arbeid er for deres munn, men deres appetitt blir ikke mettet.

Hva har den vise mer enn dåren? Hva har den fattige som vet hvordan han skal vandre blant de levende?

Bedre er det å se med øynene enn å la ønsker vandre. Dette er også tomhet og jag etter vind.

Det som har vært, er allerede nevnt, og det er kjent at det er mennesket; og man kan ikke stri med han som er sterkere enn han.

Når det er mange ting som øker tomhet, hva gagner det mennesket?

For hvem vet hva som er godt for mennesket i livet, alle de dager av hans forgjengelige liv, som han bruker som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal bli etter ham under solen?