Nå skjedde det i den tolvte måneden, det vil si måneden Adar, på den trettende dagen i måneden, da kongens befaling og dekret nærmet seg for å bli utført, på den dagen jødenes fiender håpet å få makt over dem (men det ble vendt til det motsatte, så jødene fikk makt over dem som hatet dem),

jødene samlet seg i byene sine i alle provinsene til kong Ahasverus for å legge hånd på dem som søkte å skade dem. Ingen kunne stå imot dem, for frykten for dem falt over alle folk.

Alle provinsenes herskere, satrapene, guvernørene og kongens embetsmenn hjalp jødene fordi frykten for Mordekai falt over dem.

For Mordekai var stor i kongens hus, og hans ry spredte seg gjennom alle provinsene, for denne mannen Mordekai ble stadig større.

Og slik slo jødene alle sine fiender med sverdhugg, og med drap og ødeleggelse, og de gjorde med dem som hatet dem, etter sitt ønske.

Og i Susa-borgen drepte og utslettet jødene fem hundre menn.

Og Parshandata, og Dalfon, og Aspata,

og Porata, og Adalya, og Aridata,

og Parmashta, og Arisai, og Aridai, og Vajesata,

de drepte de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes fiende, men på byttet la de ikke hånd.

På den dagen ble antallet av dem som ble drept i Susa-borgen fremlagt for kongen.

Og kongen sa til dronning Ester: Jødene har drept og utslettet fem hundre menn i Susa-borgen, og Hamans ti sønner; hva har de gjort i de øvrige provinsene? Hva er din bønn? Den skal bli innvilget deg; og hva er din ytterligere anmodning? Den skal bli gjort.

Da sa Ester: Hvis det behager kongen, la det bli gitt til jødene i Susa å gjøre i morgen også etter dagens dekret, og la Hamans ti sønner bli hengt på galgen.

Og kongen befalte at det skulle bli gjort slik, og dekretet ble utstedt i Susa, og de hengte Hamans ti sønner.

Jødene som var i Susa samlet seg også på den fjortende dagen av måneden Adar og drepte tre hundre menn i Susa; men de la ikke hånd på byttet.

Men de andre jødene som var i kongens provinser samlet seg for å forsvare sitt liv og fikk ro fra sine fiender, og de drepte syttifemtusen av sine fiender, men de la ikke hånd på byttet,

på den trettende dagen i måneden Adar, og på den fjortende dagen holdt de hviledag, og gjorde den til en dag med fest og glede.

Men jødene som var i Susa samlet seg på den trettende dagen, og på den fjortende dagen, og på den femtende dagen slappet de av, og gjorde den til en dag med fest og glede.

Derfor gjorde jødene på landsbygda som bodde i byer uten murer, den fjortende dagen i måneden Adar til en dag med glede og fest, en god dag, og sending av matgaver til hverandre.

Mordekai skrev disse tingene ned og sendte brev til alle jødene som var i alle kong Ahasverus' provinser, både nære og fjerne,

for å fastsette for dem at de skulle holde den fjortende dagen i måneden Adar, og den femtende dagen av samme, hvert år,

som de dagene da jødene fikk hvile fra sine fiender, og den måneden som ble vendt for dem fra sorg til glede, og fra klage til en god dag; at de skulle gjøre dem til dager med festing og glede, og sende matgaver til hverandre, og gi gaver til de fattige.

Og jødene forpliktet seg til å gjøre som de hadde begynt, og som Mordekai hadde skrevet til dem;

fordi Haman, sønn av Hammedata, agagitten, fienden av alle jøder, hadde lagt planer mot jødene for å ødelegge dem, og kastet Pur, det vil si lodd, for å fortære dem og tilintetgjøre dem.

Men da Ester kom frem for kongen, befalte han ved brev at hans onde plan, som han hadde tenkt ut mot jødene, skulle komme tilbake over hans eget hode, og at han og hans sønner skulle bli hengt på galgen.

Derfor kalte de disse dagene Purim etter navnet Pur. Derfor, for alle ordene i dette brevet, og det de hadde sett angående dette emnet, og det som hadde nådd dem,

falt det på jødene å vedta og påta seg det, og for deres etterkommere, og for alle som ble med dem, at de skulle ikke unnlate å feire disse to dagene etter deres bestemmelse, og etter deres fastsatte tid hvert år;

og at disse dagene skulle bli husket og holdt i hver generasjon, i hver familie, i hver provins, og i hver by; og at disse Purim-dagene ikke skulle opphøre blant jødene, og at minnet om dem ikke skulle forsvinne fra deres etterkommere.

Da skrev dronning Ester, datter av Abihail, og Mordekai jøden, med makt for å bekrefte dette andre Purim-brevet.

Og han sendte brev til alle jødene, til de hundre og syvogtyve provinsene i kongeriket Ahasverus, med ord om fred og sannhet,

for å bekrefte disse Purim-dagene på deres fastsatte tider, slik som Mordekai jøden og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik som de hadde fastsatt for seg selv og for deres etterkommere, angående sakene med fastene og deres rop.

Og Esters befaling bekreftet disse sakenes ord om Purim; og det ble skrevet ned i boken.