Dette er navnene på Israels barn som kom til Egypt. Hver mann med sitt hus kom med Jakob.

Ruben, Simeon, Levi og Juda,

Issakar, Sebulon og Benjamin,

Dan, Naftali, Gad og Asjer.

Alle de som kom fra Jakobs lend var sytti sjeler; Josef var allerede i Egypt.

Josef døde, og alle hans brødre, og hele den generasjonen.

Israels barn var fruktbare, de økte i antall og ble meget sterke, og landet ble fylt av dem.

Det stod opp en ny konge over Egypt som ikke kjente Josef.

Han sa til sitt folk: Se, Israels barns folk er mer tallrike og sterkere enn vi.

La oss handle klokt med dem, så de ikke blir flere. For om det skjer krig, vil de kanskje slutte seg til våre fiender, kjempe mot oss og dra opp fra landet.

Derfor satte de slavedrivere over dem for å plage dem med tungt arbeid. Og de bygde lagerbyer for farao, Pitom og Ramses.

Men jo mer de plaget dem, desto mer økte de og spredte seg. Egypterne gruet seg på grunn av Israels barn.

Egypterne tvang Israels barn til å bli slaver og arbeide hardt.

De gjorde livet deres bittert med hardt slavearbeid i leirmørtel, teglstein, og alt slags arbeid på marken; alt arbeidet de tvang dem til var med hardt slit.

Kongen i Egypt talte til de hebraiske jordmødrene, den ene hette Sjifra, den andre hette Pua.

Han sa: Når dere hjelper de hebraiske kvinnene med fødsler, og ser dem på fødestolen, om det er en sønn, så drep ham, men om det er en datter, skal hun leve.

Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt befalte dem, men lot guttebarna leve.

Kongen i Egypt kalte jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?

Jordmødrene sa til farao: De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske; de er sterke. Før jordmoren kommer til dem, har de allerede født.

Gud gjorde vel mot jordmødrene, og folket ble tallrikt og meget sterkt.

Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga Han dem familier.

Da befalte farao hele sitt folk og sa: Hver sønn som blir født skal dere kaste i elven, men hver datter skal dere la leve.