Han sa til meg: Menneskesønn, spis det du finner; spis denne bokrullen, og gå og tal til Israels hus.

Så åpnet jeg min munn, og han lot meg spise denne bokrullen.

Han sa til meg: Menneskesønn, la din mage spise, og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg. Så spiste jeg den, og den var i min munn som honning i sin sødme.

Han sa til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal mine ord til dem.

For du blir ikke sendt til et folk med fremmed språk og vanskelig tale, men til Israels hus;

ikke til mange folk med fremmed språk og vanskelig tale hvis ord du ikke kan forstå. Hadde jeg sendt deg til dem, ville de ha hørt på deg.

Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg; for hele Israels hus er hardnakket og hardhjertet.

Se, jeg har gjort ditt ansikt sterkt mot deres ansikter, og din panne sterk mot deres panner.

Som en diamant, hardere enn flint, har jeg gjort din panne. Frykt dem ikke, og bli ikke skremt av deres ansikter, selv om de er et opprørsk hus.

Han sa videre til meg: Menneskesønn, alle mine ord som jeg vil tale til deg, ta dem til ditt hjerte og lytt med dine ører.

Og gå, kom til de bortførte, til barna av ditt folk, og tal til dem og si til dem: Så sier Herren Gud, enten de vil høre eller ikke.

Da løftet ånden meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av et stort brus, som sa: Velsignet være Herrens herlighet fra hans sted.

Jeg hørte også vingene til de levende skapningene som rørte hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem, og lyden av et stort brus.

Ånden løftet meg opp og tok meg bort, og jeg gikk med bitterhet i min ånds hete; men Herrens hånd var sterk over meg.

Så kom jeg til de bortførte ved Tel Abib, som bodde ved Kebar-elven, og jeg satt hvor de satt, og ble der forbløffet blant dem i syv dager.

Og det skjedde ved slutten av syv dager at Herrens ord kom til meg, og sa:

Menneskesønn, jeg har gjort deg til en vokter for Israels hus. Hør derfor ordet fra min munn, og advar dem fra meg.

Når jeg sier til den ugudelige: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham, eller taler for å advare den ugudelige fra hans onde vei for å redde hans liv, skal den ugudelige dø i sin synd, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

Men hvis du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ondskap eller fra sin onde vei, skal han dø i sin synd, men du har frelst din sjel.

Når en rettferdig vender bort fra sin rettferdighet, og gjør urett, og jeg legger et snublestein foran ham, skal han dø; fordi du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og hans rettferdighet som han har gjort, skal ikke bli husket; men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

Men hvis du advarer den rettferdige om at den rettferdige ikke skal synde, og han ikke synder, skal han sannelig leve fordi han er advart, og du har frelst din sjel.

Herrens hånd var der over meg, og han sa til meg: Stå opp, gå ut i dalen, så skal jeg der tale med deg.

Da reiste jeg meg og gikk ut i dalen, og se, der sto Herrens herlighet, som den herlighet jeg så ved Kebar-elven, og jeg falt på mitt ansikt.

Så kom ånden inn i meg, og reiste meg opp på mine føtter, og han talte med meg og sa til meg: Gå, lukk deg inne i ditt hus.

Men du, menneskesønn, se, de skal legge bånd på deg og binde deg med dem, så du ikke kan gå ut blant dem.

Jeg vil la din tunge klebe til ganen din, så du blir stum og ikke skal være til dem en tilretteviser, for de er et opprørsk hus.

Men når jeg taler til deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Gud, den som vil høre, får høre, og den som lar være, får la være, for de er et opprørsk hus.