Og han befalte overhuset sitt, og sa: Fyll mennenes sekker med mat, så mye de kan bære, og legg hver manns penger i sekkens åpning.

Og legg mitt beger, sølvbegeret, i den yngstes sekkens åpning, sammen med hans kornpenger. Og han gjorde som Josef hadde sagt.

Så snart morgenen lysnet, ble mennene sendt av sted, både de og eslene deres.

Da de hadde forlatt byen og ikke hadde kommet langt, sa Josef til sin husholderske: Stå opp, følg etter mennene; og når du innhenter dem, si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?

Er det ikke med dette min herre drikker og ut fra hvilket han virkelig tyder? Dere har gjort ondt ved å gjøre dette.

Og han innhentet dem og talte til dem med disse ordene.

Og de sa til ham: Hvorfor sier min herre slike ord? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt.

Se, pengene som vi fant i sekkene våre, tok vi tilbake til deg fra Kanaans land: hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Den av dine tjenere som det finnes hos, skal dø, og vi vil også være min herres slaver.

Og han sa: La det nå også skje etter deres ord: han som det finnes hos, skal være min slave; men dere skal være uten skyld.

Da skyndte de seg, og hver mann tok sin sekk ned til jorden og åpnet sin sekk.

Han lette, begynte hos den eldste, og sluttet hos den yngste; og begeret ble funnet i Benjamins sekk.

Da rev de klærne sine, lastet hver mann sitt esel og vendte tilbake til byen.

Og Juda og hans brødre kom til Josefs hus; for han var fortsatt der: og de kastet seg ned foran ham på jorden.

Og Josef sa til dem: Hva er dette dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som jeg virkelig kan tyde?

Og Juda sa: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Eller hvordan skal vi gjøre oss skyldfrie? Gud har funnet ut din tjeneres urett: se, vi er min herres tjenere, både vi og han som begeret ble funnet hos.

Og han sa: Gud forby at jeg skulle gjøre dette: men mannen som begeret er funnet hos, han skal være min slave; men dere, dra i fred til deres far.

Da gikk Juda nærmere ham og sa: Å, min herre, la din tjener få tale et ord i min herres ører, og la ikke din vrede brenne mot din tjener: for du er som farao.

Min herre spurte sine tjenere, og sa: Har dere en far eller en bror?

Og vi sa til min herre: Vi har en far, en gammel mann, og en sønn av hans alderdom, en liten en; og hans bror er død, og han alene er tilbake av sin mor, og hans far elsker ham.

Og du sa til dine tjenere: Ta ham ned til meg, så jeg kan se ham med egne øyne.

Og vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for dersom han forlater sin far, vil hans far dø.

Og du sa til dine tjenere: Hvis ikke deres yngste bror kommer ned med dere, skal dere ikke mer se mitt ansikt.

Og det skjedde da vi kom opp til din tjener, min far, at vi fortalte ham min herres ord.

Og vår far sa: Gå igjen, og kjøp oss litt mat.

Og vi sa: Vi kan ikke gå ned; hvis vår yngste bror er med oss, da vil vi gå ned: for vi kan ikke se den manns ansikt, dersom vår yngste bror ikke er med oss.

Og din tjener, min far, sa til oss: Dere vet at min kone fødte meg to sønner:

Og den ene gikk bort fra meg, og jeg sa: Sannelig, han er revet i stykker; og jeg har ikke sett ham siden.

Hvis dere også tar denne fra meg, og det skjer ham en ulykke, vil dere bringe mine grå hår ned i sorg til graven.

Nå derfor, når jeg kommer til din tjener min far, og gutten ikke er med oss; da hans liv er knyttet opp i guttens liv;

Det vil skje, når han ser at gutten ikke er med oss, at han vil dø: og dine tjenere skal bringe din tjener, vår fars, grå hår ned med sorg til graven.

For din tjener ble garantist for gutten hos min far, og sa: Dersom jeg ikke bringer ham til deg, skal jeg bære skylden til min far for alltid.

Nå derfor, jeg ber deg, la din tjener bli i stedet for gutten som min herres slave; og la gutten dra opp med sine brødre.

For hvordan kan jeg dra opp til min far og gutten ikke er med meg? La det ikke skje at jeg ser den onde som vil ramme min far.