Gud husket Noah, alle de levende skapningene og all buskapen som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, slik at vannet sank.

Kildene under jorden ble stengt, og himmelens luker ble lukket. Regnet fra himmelen stanset.

Vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager var vannet minket.

Den syvende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på fjellene i Ararat.

Vannet minket jevnt frem til den tiende måneden. Den tiende måneden, på den første dagen av måneden, ble fjelltoppene synlige.

Etter førti dager åpnet Noah vinduet på arken som han hadde laget.

Han sendte ut en ravn, og den fløy frem og tilbake til vannet hadde tørket opp fra jorden.

Deretter sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.

Men duen fant ingen sted å hvile sin fot, og den vendte tilbake til ham i arken, for det var vann overalt på jorden. Noah strakte ut hånden, tok duen og trakk den inn til seg i arken.

Han ventet enda syv dager, og igjen sendte han ut duen fra arken.

Om kvelden kom duen tilbake til ham, og se, i munnen hadde den et friskt oljeblad. Da forsto Noah at vannet hadde sunket fra jorden.

Han ventet enda syv dager og sendte ut duen igjen, og den kom ikke tilbake til ham mer.

I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen av måneden, var vannet tørket opp fra jorden. Noah fjernet dekselet på arken og så at jordens overflate var tørr.

I den andre måneden, den syv og tyvende dagen i måneden, var jorden helt tørr.

Og Gud talte til Noah og sa:

Gå ut av arken, du og din hustru, dine sønner og dine svigerdøtre med deg.

Før ut med deg alle levende skapninger som er med deg, av alt kjøtt, både fugl, buskap og alt som kryper på jorden, slik at de kan spre seg rikelig på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.

Noah gikk ut med sine sønner, sin hustru og sine svigerdøtre.

Alle dyr, krypdyr og fugler, alt som beveger seg på jorden, gikk ut av arken etter sine slag.

Noah bygde et alter for Herren, tok av alle de rene dyrene og av alle de rene fuglene, og ofret brennoffer på alteret.

Herren kjente duften av det behagelige offeret, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbande jorden for menneskenes skyld, for menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av; og aldri mer vil jeg slå alt levende, slik jeg har gjort.

Så lenge jorden består, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.