Da Israel var ung, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn.

Men jo mer de ble kalt, desto mer vendte de seg bort; de ofret til Baal-gudene og brente røkelse for utskårne bilder.

Jeg lærte også Efraim å gå, jeg holdt dem i armene mine, men de forsto ikke at det var jeg som helbredet dem.

Jeg dro dem med menneskelige bånd, med kjærlighetens tau; jeg var for dem som den som letter åket over deres kjever, og jeg gav dem mat.

De skal ikke vende tilbake til Egypt, men Assyria skal være deres konge, fordi de nektet å vende om.

Sverdet skal slå i byene deres, ødelegge deres grener og fortære dem på grunn av deres egne planer.

Mitt folk er innstilt på å frafalle fra meg; om de kaller dem til Den Høyeste, er det ingen som vil opphøye ham.

Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan kan jeg overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma? Hvordan kan jeg sette deg som Seboim? Mitt hjerte gjærer i meg, og min medlidenhet brenner sammen.

Jeg vil ikke utføre min vrede i full styrke, jeg vil ikke igjen ødelegge Efraim; for jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige som er i din midte, og jeg vil ikke komme med ødeleggelse.

De skal følge Herren; han skal brøle som en løve; når han brøler, skal barna komme skjelvende fra vest.

De skal komme skjelvende som en fugl fra Egypten, som en due fra Assyrias land, og jeg skal la dem bo i sine hus, sier Herren.