Nå hørte Pashur, sønn av Immer, presten, som også var hovedforstander i Herrens hus, at Jeremia profeterte om disse tingene.

Da slo Pashur profeten Jeremia og satte ham i fengselsblokken ved Benjaminporten, som var ved Herrens hus.

Og dagen etter kom Pashur for å føre Jeremia ut av blokken. Da sa Jeremia til ham: Herren har ikke kalt ditt navn Pashur, men Magor-Missabib.

For så sier Herren: Se, jeg vil gjøre deg til en frykt for deg selv og for alle dine venner. De skal falle for sine fienders sverd, og dine øyne skal se det. Hele Juda vil jeg gi i kongen av Babels hånd, og han skal føre dem bort til Babel og drepe dem med sverdet.

Jeg vil også gi all styrke i denne byen, alt dens arbeid og alle dens dyrebare ting, ja, alle skattene til kongene av Juda, i deres fienders hånd, som skal plyndre dem, ta dem og føre dem til Babel.

Og du, Pashur, og alle som bor i ditt hus, skal gå i fangenskap. Du skal komme til Babel, og der skal du dø, og der skal du bli begravet, du og alle dine venner som du har profetert løgn for.

Herre, du har narret meg, og jeg ble narret. Du er sterkere enn jeg og har overvunnet meg. Jeg er til latter hele dagen, alle håner meg.

For siden jeg talte, har jeg ropt ut, jeg har ropt om vold og ødeleggelse. Fordi Herrens ord har vært til skam for meg og til spott, hele dagen.

Da sa jeg: Jeg vil ikke nevne ham mer eller tale i hans navn. Men hans ord var i mitt hjerte som en brennende ild, stengt inne i mine bein, og jeg var trett av å holde det tilbake, og kunne ikke.

For jeg hørte mange baktale meg, frykt fra alle kanter: Anklag, sier de, og vi vil anklage ham. Alle mine venner venter på at jeg skal falle, sier de: Kanskje vil han bli narret, og vi vil kunne overvinne ham og hevne oss på ham.

Men Herren er med meg som en mektig kriger; derfor vil mine forfølgere snuble, og de skal ikke seire. De vil bli meget til skamme, for de vil ikke lykkes; deres evige vanære skal aldri bli glemt.

Men, Herre, hærskarenes Gud, du som prøver de rettferdige, du som ser nyrer og hjerter, la meg se din hevn over dem, for jeg har lagt min sak frem for deg.

Syng for Herren, pris Herren, for han har frelst den fattiges sjel fra de ondes hånd.

Forbannet være den dagen da jeg ble født, la ikke den dagen min mor fødte meg, bli velsignet.

Forbannet være den mannen som brakte min far nyheten og sa: Et guttebarn er født til deg, og som gjorde ham meget glad.

La den mannen bli som de byene Herren ødela uten anger, og la ham høre skrik om morgenen og rop ved middagstid.

Fordi han ikke drepte meg fra mors liv, eller at min mor kunne ha vært min grav, og hennes liv alltid vært stor med meg.

Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se slit og sorg, for at mine dager skulle fortæres med skam?