Dere, Benjamins barn, flykt ut fra Jerusalem, blås i trompeten i Tekoa og tenn et signalbål i Beth-Hakkerem; for ulykken kommer fra nord, en stor ødeleggelse.

Jeg har sammenlignet Sions datter med en vakker og delikat kvinne.

Hyrdene og flokkene deres skal komme til henne; de skal slå opp teltene sine rundt henne, hver og én skal beite på sin egen plass.

Gjør dere klare til krig mot henne; reis dere, la oss gå opp ved middagstid. Ve oss, for dagen svinner hen, skyggene fra kvelden strekker seg ut.

Stå opp, og la oss gå om natten og ødelegge palassene hennes.

For slik sier Herren, hærskarenes Gud: Hugg ned trær og bygg en voll mot Jerusalem. Dette er byen som skal bli straffet, full av undertrykkelse i sin midte.

Som en kilde sprer sine vann, slik sprer hun sin ondskap; vold og herjing kan høres i henne, stadig er sorg og sår foran meg.

Bli formant, Jerusalem, ellers vil min sjel vende seg fra deg; ellers vil jeg gjøre deg til en ødemark, et land uten innbyggere.

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Man skal grundig plukke de gjenværende av Israel som en vinhøst; vend tilbakem med din hånd som drueplukkeren over kurvene.

Til hvem skal jeg tale og advare, så de hører? Se, deres ører er uomskårne, og de kan ikke høre. Se, Herrens ord er blitt dem til en spott, de har ingen glede i det.

Derfor er jeg full av Herrens vrede; jeg er trett av å holde det inne. Jeg vil utøse det over barna på gaten, og over de unges forsamling; for selv mann med kvinne skal bli tatt, den gamle og den fullt modne.

Deres hus skal bli andre til del, med deres jorder og koner samtidig; for jeg vil strekke ut min hånd mot innbyggerne i landet, sier Herren.

For fra den minste av dem til den største, er alle griske; og fra profet til prest, bedrar alle.

De leger mitt folks skade på en overfladisk måte, sier: «Fred, fred», når det ikke er fred.

Ble de skamfulle da de begikk avskyelighet? Nei, de skammet seg ikke i det hele tatt, de kunne heller ikke rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller; da jeg avstraffer dem, skal de snuble, sier Herren.

Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og gå på den, så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: «Vi vil ikke gå på den.»

Jeg satte også vektere over dere og sa: Lytt til lyden av trompeten. Men de sa: «Vi vil ikke lytte.»

Derfor, hør, nasjoner, og vit, o forsamling, hva som er iblant dem.

Hør, jord: Se, jeg vil bringe ulykke over dette folket, frukten av deres tanker, fordi de ikke har lyttet til mine ord og min lov, men forkastet den.

Hva skal jeg med røkelse fra Saba, eller den søte stang fra et fjernt land? Deres brennoffer er ikke behagelige, og deres ofre er ikke til velbehag for meg.

Derfor sier Herren: Se, jeg vil legge snublesteiner foran dette folket, og fedre og sønner skal falle sammen på dem; nabo og venn skal gå til grunne.

Så sier Herren: Se, et folk kommer fra nordlandet, og en stor nasjon blir reist fra jordens ytterkanter.

De griper bue og spyd; de er grusomme og har ingen nåde; deres rop bruser som havet; de rir på hester, klare som krigsmenn mot deg, Sions datter.

Vi har hørt ryktet om dem, våre hender mister kraft, angst har grepet oss, smerte som en fødende kvinne.

Gå ikke ut på marken, og vandre ikke på veien; for fiendens sverd og frykt er rundt omkring.

Min datter, folket mitt, kle deg i sekkestrie, rull deg i aske, sørg som over en eneste sønn, den bitreste klage, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.

Jeg har satt deg som en festning blant mitt folk, så du kan vite og prøve deres vei.

De er alle opprørske forrædere, taler illojalt; de er kobber og jern, alle gjør skade.

Bølgeblåserne er utbrente, blyet er fortært av ilden; støperen smelter forgjeves, for de onde skilles ikke ut.

Forsøkt sølv skal de kalles, fordi Herren har forkastet dem.