Min sjel er tynget av mitt liv; jeg vil la min klage bli hos meg selv; jeg vil tale i min sjels bitterhet.

Jeg vil si til Gud: Ikke fordøm meg; vis meg hvorfor du strider med meg.

Er det godt for deg å undertrykke og forakte det du har formet med dine hender, mens du lyser over de ugudeliges råd?

Har du menneskeøyne? Eller ser du som et menneske ser?

Er dine dager som en manns dager, og dine år som menneskeår,

siden du søker min skyld og gransker etter min synd?

Du vet at jeg ikke er ugudelig, og det er ingen som kan redde fra din hånd.

Dine hender har formet og skapt meg rundt omkring; likevel ødelegger du meg.

Husk, jeg ber deg, at du har skapt meg som leire, og vil du igjen gjøre meg til støv?

Har du ikke helt meg ut som melk og latt meg stivne som ost?

Du har kledd meg med hud og kjøtt, og beskyttet meg med bein og sener.

Du har gitt meg liv og nåde, og din omsorg har bevart min ånd.

Og alt dette har du holdt skjult i ditt hjerte; jeg vet at dette er hos deg.

Hvis jeg synder, merker du meg, og du frikjenner meg ikke for min skyld.

Om jeg er urettferdig, ve meg; og om jeg er rettferdig, kan jeg likevel ikke løfte hodet. Jeg er full av skam; se derfor min lidelse.

For den blir større. Du jakter på meg som en voldsom løve, og igjen viser du deg underfull overfor meg.

Du fornyer dine vitner mot meg og øker din vrede mot meg; skiftninger og krig er mot meg.

Hvorfor har du da ledet meg ut fra morslivet? Å, om jeg hadde oppgitt ånden, så intet øye hadde sett meg!

Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde eksistert; jeg skulle blitt båret fra morsliv til grav.

Er ikke mine dager få? Avslutt da, og la meg være, så jeg kan finne litt trøst,

før jeg går bort der jeg ikke vender tilbake, til mørkets land og dødsskyggens skygge;

et land av dyp mørke, som et mørke selv, og dødsskyggens skygge, uten noen rekkefølge, hvor lyset er som mørke.