Mennesket født av en kvinne har få dager og er fullt av uro.

Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned. Han flykter som en skygge, og fortsetter ikke.

Og du åpner dine øyne mot en slik som ham og fører meg fram for dommen med deg.

Hvem kan få noe rent fra noe urent? Ikke én.

Når hans dager er bestemt, antallet av hans måneder er hos deg, du har satt grensene han ikke kan overskride.

Vend deg bort fra ham så han kan hvile, til han som en leiearbeider har fullført sin dag.

For det er håp for et tre, om det blir kuttet ned, at det vil spire igjen, og dets unge grener vil ikke opphøre.

Selv om roten eldes i jorden, og stammen dør i bakken,

vil det ved duften av vann skyte knopper og bære greiner som en nyplanting.

Men mennesket dør og forsvinner; ja, mennesket oppgir sitt åndedrag, og hvor er han?

Som vann forsvinner fra havet og en elv tørker inn og blir tom,

så legger mennesket seg ned og står ikke opp. Inntil himlene ikke finnes mer, skal de ikke våkne eller vekkes fra sin søvn.

Å, om du ville skjule meg i graven, at du ville bevare meg til din vrede går over, at du ville sette en fast tid for meg og huske meg!

Om en mann dør, skal han da leve igjen? Hele tiden av min tildelte tid vil jeg vente, inntil min forandring kommer.

Du skal kalle, og jeg skal svare deg. Du vil lengte etter dine henders verk.

For nå teller du mine skritt; vokter du ikke over min synd?

Min lovbrudd er forseglet i en pose, og du lukker igjen min synd.

Fjell faller og forsvinner, og klippen blir tatt bort fra sin plass.

Vann uthuler steiner, du vasker bort jordens grøde, og du ødelegger menneskets håp.

Du overvinner ham for alltid, og han går bort. Du forandrer hans utseende og sender ham bort.

Hans sønner blir hedret, men han vet det ikke; de blir brakt lavt, men han merker det ikke.

Bare hans kropp på ham vil lide, og hans sjel i ham skal sørge.