Da svarte Job og sa,

Jeg har hørt mange slike ord: dere er alle bedrøvelige trøstere.

Skal tomme ord ta slutt? Eller hva gir deg mot til å svare?

Jeg kunne også snakke som dere gjør, hvis deres sjel var i stedet for min sjel. Jeg kunne hope opp ord mot dere og riste på hodet mot dere.

Men jeg ville styrke dere med mine ord, og min munns bevegelser skulle lindre deres sorg.

Selv om jeg taler, blir ikke min sorg lindret; og selv om jeg holder tilbake, hva gagner det meg?

Men nå har han gjort meg trett; du har lagt øde all min flokk.

Du har fylt meg med rynker, som vitner mot meg; og min magerhet reiser seg i meg og er et vitne mot mitt ansikt.

I sin vrede sliter han meg i stykker, han som hater meg: han gnager tennene mot meg; min fiende skjerper øynene mot meg.

De har gapet mot meg med sine munner; de har slått meg på kinnene med skam; de har samlet seg mot meg.

Gud har overgitt meg til de ugudelige, og kastet meg i hendene på de onde.

Jeg hadde fred, men han har knust meg; han har også tatt meg i nakken og ristet meg i stykker; han har satt meg opp som et mål.

Hans bueskyttere omgir meg; han har kløvet mine nyrer i stykker og sparer ikke; han har tømt min galle på bakken.

Han bryter meg i stykker med brudd på brudd, han løper mot meg som en kriger.

Jeg har sydd sekkelerret på huden min og forurenset min ære i støvet.

Mitt ansikt er rødt av gråt, og på mine øyelokk er dødens skygge.

Ikke for noen urettferdighet i mine hender; også min bønn er ren.

O jord, dekk ikke mitt blod, og la ikke mitt rop finne hvile.

Selv nå, se, min vitne er i himmelen, og min talsmann er i det høye.

Mine venner håner meg, men mitt øye renner i tårer til Gud.

Å, at en kunne føre en sak for en mann med Gud, som en mann fører en sak mot sin nabo!

Når et fåtall år er kommet, skal jeg gå den veien uten å vende tilbake.