Job føler seg angrepet

Verse 1

Da svarte Job og sa:

Verse 2

Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?

Verse 3

Ti ganger har dere hånet meg: dere skammer dere ikke for å gjøre dere fremmede for meg.

Job erkjenner sin feil, men påpeker Guds rolle

Verse 4

Om jeg virkelig har feilet, blir min feil hos meg selv.

Verse 5

Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og bruke min skam som bevis mot meg,

Verse 6

så vit nå at Gud har kullkastet meg og omringet meg med sitt nett.

Job beskriver sin lidelse og Guds vrede

Verse 7

Se, jeg roper om urett, men jeg får ikke svar; jeg roper om hjelp, men det er ingen dom.

Verse 8

Han har stengt min vei så jeg ikke kan komme forbi, og han har lagt mørke på mine stier.

Verse 9

Han har strippet meg for min ære og tatt kronen av mitt hode.

Verse 10

Han har ødelagt meg på alle sider, og jeg er borte; og han har rykt opp mitt håp som et tre.

Verse 11

Han har også tent sin vrede mot meg, og gjort meg til en av sine fiender.

Verse 12

Hans tropper samles og bygger vei mot meg, og slår leir rundt mitt telt.

Job er forlatt av sine nære og kjære

Verse 13

Han har satt mine brødre langt fra meg, og mine bekjente har blitt fremmede for meg.

Verse 14

Mine slektninger har sviktet, og mine nærmeste venner har glemt meg.

Verse 15

De som bor i mitt hus, og mine tjenestepiker, anser meg som en fremmed: jeg har blitt en utlending i deres øyne.

Verse 16

Jeg kalte på min tjener, men han svarer meg ikke; jeg bønnfalte ham med min munn.

Verse 17

Min ånde er fremmed for min kone, selv om jeg bønnfalt for mine egne barns skyld.

Verse 18

Ja, selv små barn forakter meg; jeg reiser meg opp, og de snakker imot meg.

Verse 19

Alle mine nære venner avskyr meg, og de jeg elsket, har vendt seg mot meg.

Job ber om medfølelse

Verse 20

Min benkler seg til huden og kjøttet mitt; jeg har sluppet unna med huden på tennene.

Verse 21

Vis barmhjertighet, vis barmhjertighet med meg, mine venner, for Guds hånd har rørt meg.

Verse 22

Hvorfor forfølger dere meg som Gud gjør, og blir ikke mette av mitt kjøtt?

Ønsket om å bevare ord for ettertiden

Verse 23

Å, om mine ord nå var skrevet ned! Å, om de ble inngravert i en bok!

Verse 24

At de var risset med en jernpenn og bly, i steinen for alltid!

Job uttrykker sin tro på gjenløseren

Verse 25

For jeg vet at min gjenløser lever, og at han til sist skal stå frem på jorden.

Verse 26

Og etter at denne kropp er ødelagt, skal jeg i mitt kjød skue Gud:

Verse 27

Han som jeg skal se for meg selv, og mine øyne skal se ham, ikke en annen; mine nyrer fortærer seg i mitt indre.

Å advare om dommen

Verse 28

Men dere sier: Hvorfor forfølger vi ham, når roten til saken finnes i meg?

Verse 29

Frykt for sverdet: for vrede bringer sverdets straff, så dere kan vite at det finnes en dom.