Så sluttet disse tre mennene å svare Job, fordi han var rettferdig i egne øyne.

Da ble Elihus, sønn av Barakel fra Buz, av Rams slekt, vrede opptent mot Job, fordi han rettferdiggjorde seg selv fremfor Gud.

Hans vrede ble også opptent mot de tre vennene, fordi de ikke fant noe svar, men likevel fordømte Job.

Nå hadde Elihu ventet mens Job snakket, fordi de var eldre enn ham.

Da Elihu så at det ikke var noe svar i munnen på disse tre mennene, ble hans vrede opptent.

Og Elihu, sønn av Barakel fra Buz, svarte og sa: Jeg er ung, og dere er meget gamle; derfor holdt jeg meg tilbake og våget ikke å uttrykke min mening for dere.

Jeg sa: Dager skal tale, og mengden av år skal lære visdom.

Men det er en ånd i mennesket, og Den Allmektiges pust gir dem forstand.

Store menn er ikke alltid vise, og de eldste forstår ikke alltid rett.

Derfor sa jeg: Lytt til meg; også jeg vil fremføre min mening.

Se, jeg ventet på deres ord; jeg hørte på deres resonnementer mens dere gransket hva dere skulle si.

Ja, jeg ga akt på dere, og se, ingen av dere overbeviste Job, eller svarte på hans ord.

For at dere ikke skal si: Vi har funnet visdom; Gud har drevet ham bort, ikke et menneske.

Nå har han ikke rettet sine ord mot meg, og jeg vil ikke svare ham med deres ord.

De ble forundret, de svarte ikke mer; de opphørte med å tale.

Da jeg hadde ventet (for de talte ikke, men sto stille og svarte ikke mer),

sa jeg: Jeg vil også svare med min del; jeg vil også fremføre min mening.

For jeg er full av ord, ånden i mitt indre driver meg.

Se, magen min er som vin som ikke har utløp; den er nær ved å sprenges som nye skinnsekker.

Jeg skal tale, for at jeg kan få lindring; jeg vil åpne leppene mine og svare.

La meg ikke, ber jeg dere, ta parti for noen, og la meg ikke gi smigrende titler til noen.

For jeg vet ikke hvordan man gir smigrende titler; i så fall ville min skaper raskt ta meg bort.