Vet du når de ville geitene føder i fjellet? Eller kan du se når hindene kalver?

Kan du telle månedene de fullfører, eller kjenner du tiden når de føder?

De bøyer seg, føder sine unger, og kvitter seg med sin smerte.

Ungene deres vokser seg sterke, de blir store på marken; de går ut og kommer ikke tilbake til dem.

Hvem har sluppet ut den ville eselet fri? Eller hvem har løst båndene til den ville eselet?

Jeg har gjort villmarken til dens hus, og det øde land til dens bolig.

Den forakter byens larm, og hører ikke på driverens rop.

Fjellets skråninger er dens beite, og den søker etter hver grønn plante.

Vil den ville oksen tjene deg, eller bli ved din krybbe?

Kan du binde den ville oksen i furen med sitt band? Eller vil den pløye dalene etter deg?

Vil du stole på den for dens store styrke, eller vil du overlate ditt arbeid til den?

Vil du tro at den vil bringe hjem ditt såkorn og samle det i din låve?

Har du gitt de vakre vingene til påfuglen, eller vingene og fjærene til strutsen?

Som legger sine egg i jorden og varmer dem i støvet,

og glemmer at en fot kan knuse dem, eller at de ville dyrene kan bryte dem.

Hun er hard mot sine unger som om de ikke var hennes; hennes arbeid er forgjeves uten frykt;

for Gud har fratatt henne visdommen og har ikke gitt henne forstand.

Når hun reiser seg i høyden, ler hun av hesten og dens rytter.

Har du gitt hesten styrke? Har du kledd dens hals med torden?

Kan du få den til å skjelve som en gresshoppe? Nasen stråler av frykt.

Den graver i dalen og gleder seg i sin styrke; den farer frem for å møte våpnene.

Den ler av redsel og blir ikke skremt; den vender ikke tilbake for sverdet.

Kokeren klirrer mot den, det glitrende spydet og skjoldet.

Med raseri og voldsomhet sluker den landet, og den tror ikke det er lyden av trompeten.

Blant trompetene sier den: Ha, ha; og den lukter kampslag langt borte, stammenes torden og rop.

Flyr høgen ved din visdom, og strekker den sine vinger mot sør?

Stiger ørnen opp etter dine ord, og bygger den sitt rede i høyden?

Den bor og blir sittende på klippen, på en tann av klippen og et trygt sted.

Derfra søker den sitt bytte, og dens øyne skuer vidt omkring.

Også dens unger drikker blod, og hvor de falne er, der er den.