Men Job svarte og sa:

Å, om min sorg kunne bli grundig veid, og min ulykke lagt på vektskålen sammen!

For nå er den tyngre enn havets sand; derfor kan ikke ordene mine uttrykkes.

For Den Allmektiges piler er i meg, og deres gift drikker opp min ånd; Guds skrekkeligheter stiller seg opp mot meg.

Brøler et villese når han har gress? Eller rauter en okse over sitt fôr?

Kan noe smakløst spises uten salt? Eller er det noen smak i eggehvitens slim?

Det min sjel vegret seg for å røre ved, er blitt min bedrøvelige mat.

Å, om jeg kunne få min bønn oppfylt, og at Gud ville gi meg det jeg lengter etter!

Selv om det tiltalte Gud å tilintetgjøre meg; at han ville slippe sin hånd og kutte meg av!

Så ville jeg likevel ha trøst; ja, jeg ville glede meg midt i smerten: La ham ikke spare, for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.

Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?

Er min styrke som steiners styrke? Eller er mitt kjøtt av bronse?

Er ikke min hjelp i meg? Og er visdom fullstendig drevet bort fra meg?

Den som lider burde vise medfølelse, fra sin venn; men han forlater frykten for Den Allmektige.

Mine brødre har vært troløse som en bekk, og som strømmer av bekker som forsvinner.

Som er svarte på grunn av isen, og hvor snøen er skjult.

Når de blir oppvarmet, forsvinner de; når det blir varmt, blir de borte fra sitt sted.

Stiene deres vendes bort; de går til intet og går under.

Tema's karavaner så, og Saba's karavaner ventet på dem.

De ble skuffet fordi de hadde håpet; de kom dit, og ble gjort til skamme.

For nå er dere ingenting; dere ser min fall, og frykter.

Har jeg sagt, Kom til meg? eller, Gi meg en gave av deres eiendeler?

Eller, Fritta meg fra fiendens hånd? eller, Løs meg fra de mektiges hånd?

Lær meg, og jeg vil tie: og få meg til å forstå hvor jeg har feilet.

Hvor sterke er rette ord! Men hva beviser deres argument?

Vil dere refse ordene, og taler fra en som er desperat, som vind?

Ja, dere overvelder den farløse, og graver en grav for deres venn.

Vær nå tilfreds, se på meg; for det er åpenbart for dere om jeg lyver.

Vend tilbake, jeg ber dere, la det ikke være urett; ja, vend tilbake, for min rettferdighet er i det.

Er det urett i min tunge? Kan ikke mitt gane skjelne perverse ting?