Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:

Reis deg, dra til Ninive, den store byen, og forkynn mot den; for deres ondskap har steget opp for mitt åsyn.

Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte reisen og gikk ombord for å dra med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.

Men Herren sendte en sterk vind på havet, og det ble en mektig storm, slik at skipet var nær ved å bli knust.

Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og lå der i dyp søvn.

Skipets styrmann kom til ham og sa: Hva gjør du, sovende? Stå opp, påkall din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går under.

De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken. Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.

Da sa de til ham: Si oss, hva er årsaken til denne ulykken? Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hva er ditt folk?

Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.

Da ble mennene meget redde, og de sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? For mennene visste at han flyktet fra Herrens åsyn, for han hadde fortalt dem det.

Så spurte de ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet raste og var voldsomt.

Han svarte: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne voldsomme stormen er over dere.

Men mennene rodde hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet raste vilt mot dem.

Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og før oss ikke til ansvar for uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du ville.

Så tok de Jona og kastet ham i havet. Da ble havet stille fra sin raseri.

Og mennene fryktet Herren med stor frykt, og de ofret et offer til Herren og avla løfter.