Da ba Jonas til Herren sin Gud fra fiskens mage.

Og han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han hørte meg; fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.

For du kastet meg i dypet, midt i havet, og strømmene omringet meg; alle dine brenninger og bølger gikk over meg.

Da sa jeg: Jeg er drevet bort fra dine øyne, men jeg vil igjen se mot ditt hellige tempel.

Vannet omringet meg helt til sjelen; dypet omfavnet meg, tang var viklet rundt mitt hode.

Jeg sank ned til fjellenes grunn, jorden med sine bommer var rundt meg for alltid; men du, Herre min Gud, førte mitt liv opp fra graven.

Da min sjel vansmektet i meg, husket jeg på Herren, og min bønn kom til deg, til ditt hellige tempel.

De som hefter seg til tomme løgner, forlater sin egen nåde.

Men jeg vil ofre til deg med takkens røst; det jeg har lovet, vil jeg oppfylle. Frelsen kommer fra Herren.

Og Herren talte til fisken, og den spydde Jonas ut på det tørre land.