Da alle kongene på denne siden av Jordan, i fjellene, dalene og langs hele kysten av det store havet mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene hørte om dette,

slo de seg sammen for å kjempe mot Josva og Israel med en forent front.

Men innbyggerne i Gibeon hadde hørt hva Josva hadde gjort mot Jeriko og Ai,

så de handlet listig og dro av sted som om de var sendebud. De la gamle sekker på eslene og brukte gamle, revne og bundne vinlærer,

de bar gamle, lappede sko på føttene og gamle klær. Alt brødet de hadde med seg var tørt og mugnet.

De dro til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og til Israels menn: «Vi er kommet fra et fjernt land. Slutt en pakt med oss.»

Israels menn sa til hevittene: «Kanskje dere bor i nærheten av oss. Hvordan kan vi da inngå en pakt med dere?»

De sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Josva spurte dem: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?»

De svarte ham: «Fra et land langt borte har dine tjenere kommet, på grunn av navnet til Herren din Gud. For vi har hørt om hans ry og alt han gjorde i Egypt.

Vi har også hørt alt han gjorde mot de to amorittkongene bortenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som var i Astarot.

Derfor sa våre eldste og alle innbyggerne i vårt land til oss: 'Ta med dere proviant til reisen, gå og møt dem, og si: Vi er deres tjenere, slutt en pakt med oss.'

Dette er vårt brød. Da vi dro ut fra husene våre for å komme til dere, var det varmt. Men nå, se, det er tørt og mugnet.

Og disse vinlærerne som vi fylte, var nye. Men nå er de revnet. Våre klær og sko er blitt utslitt på grunn av den lange reisen.

Mennene tok av deres proviant, men rådførte seg ikke med Herren.

Josva inngikk fred med dem og sluttet en pakt med dem om å la dem leve, og menighetens fyrster sverget dem en ed.

Men tre dager etter å ha inngått en pakt med dem, fikk de høre at de var deres naboer og bodde midt blant dem.

Da dro Israels barn og kom til byene deres på den tredje dagen. Byene deres var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim.

Men Israels barn slo dem ikke, fordi menighetens fyrster hadde sverget dem en ed ved Herren, Israels Gud. Hele menigheten murret mot fyrstrene.

Men alle fyrstrene sa til hele menigheten: «Vi har sverget dem en ed ved Herren, Israels Gud. Nå kan vi ikke røre dem.

Dette vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem leve, for at ikke vrede skal komme over oss på grunn av eden som vi sverget dem.»

Fyrstrene sa til dem: «La dem leve, men de skal være vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik som fyrstrene lovet dem.»

Josva kalte dem til seg og sa til dem: «Hvorfor har dere bedratt oss og sagt: 'Vi bor langt borte fra dere,' mens dere egentlig bor midt iblant oss?

Nå er dere forbannet! Dere skal aldri få slutte å være treller og vedhoggere og vannbærere for min Guds hus.»

De svarte Josva: «Det ble tydelig fortalt oss, dine tjenere, hvordan Herren din Gud befalte sin tjener Moses å gi dere hele landet og utrydde alle dets innbyggere foran dere. Derfor fryktet vi meget for våre liv på grunn av dere, og vi gjorde dette.

Nå er vi i dine hender. Gjør med oss som du mener er godt og rett.»

Slik gjorde han med dem og reddet dem fra Israels barns hånd, så de ikke drepte dem.

Josva gjorde dem til vedhoggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, til denne dag, på det stedet han skulle velge.