Nå var Jefta, gileaditten, en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert kvinne. Gilead var far til Jefta.

Gileads hustru fødte ham sønner, og da de vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en fremmed kvinne.»

Da flyktet Jefta fra sine brødre og slo seg ned i landet Tob. Der samlet det seg løse menn omkring ham, og de dro ut i striden med ham.

Etter en tid begynte ammonittene å føre krig mot Israel.

Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.

De sa til Jefta: «Kom og bli vår hærfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.»

Men Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg ut av min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»

De eldste i Gilead sa til Jefta: «Derfor har vi nå vendt tilbake til deg, for at du skal gå med oss og kjempe mot ammonittene, og du skal være vår leder over alle som bor i Gilead.»

Jefta sa til de eldste i Gilead: «Hvis dere tar meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg da være deres leder?»

De eldste i Gilead svarte Jefta: «Herren være vitne mellom oss; vi skal gjøre som du har sagt.»

Da dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og høvding over seg. Og Jefta fortalte alle sine ord for Herren i Mispa.

Jefta sendte bud til kongen av ammonittene og sa: «Hva har du imot meg som kommer for å kjempe mot meg i mitt land?»

Kongen av ammonittene svarte budene til Jefta: «Fordi Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå skal du derfor gi dem tilbake uten strid.»

Jefta sendte igjen bud til kongen av ammonittene.

Han sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land eller ammonittenes land.

Men da Israel dro opp fra Egypt og vandret gjennom ørkenen mot Rødehavet og kom til Kadesj,

sendte Israel bud til kongen av Edom og sa: 'La oss få gå gjennom ditt land!' Men kongen av Edom ville ikke høre. De sendte også bud til kongen av Moab, men han ville ikke gi sitt samtykke. Så ble Israel værende i Kadesj.

Da reiste de gjennom ørkenen og gikk rundt Edoms land og Moabs land, og de kom til den østlige delen av Moabs land, og de slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs område, for Arnon er Moabs grense.

Israel sendte bud til Sihon, amorittkongen, kongen av Heshbon, og sa til ham: 'La oss få gå gjennom ditt land til vårt eget sted.'

Men Sihon stolte ikke på Israel og ville ikke la dem gå gjennom sitt land. Sihon samlet hele sin hær, slo leir i Jahas, og de kjempet mot Israel.

Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans folk i Israels hånd, og de slo dem. Så tok Israel hele amorittenes land, de som bodde i dette landet.

De erobret hele amorittenes område, fra Arnon til Jabbok, og fra ørkenen til Jordan.

Så nå har Herren, Israels Gud, drevet ut amorittene for sitt folk Israel, og du skal ta deres plass?

Burde ikke du eie det som Kemosj, din gud, gir deg å eie? Og hva enn Herren vår Gud har drevet bort for oss, vil vi eie.

Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen av Moab? Har han noensinne kjempet mot Israel eller gått i strid med dem?

Mens Israel bodde i Heshbon og dens nærliggende bosetninger, i Aroer og dens nærliggende bosetninger, og i alle byene langs Arnons grense i tre hundre år, hvorfor gjeninntok dere dem ikke i all den tiden?

Så, jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør urett mot meg ved å føre krig mot meg. La Herren, dommeren, avgjøre i dag mellom Israels folk og ammonittenes folk.»

Men kongen av ammonittene hørte ikke på Jeftas ord som han hadde sendt til ham.

Da kom Herrens ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gikk videre til Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han mot ammonittene.

Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du virkelig gir ammonittene i min hånd,

da skal det som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.»

Så dro Jefta til ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren overgav dem i hans hånd.

Han slo dem fra Aroer til Minnit, tyve byer, og til Abel-Keramim, med et svært stort nederlag. Slik ble ammonittene ydmyket for Israels folk.

Da Jefta kom hjem til Mispa, se, hans datter kom ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken annen sønn eller datter.

Da han så henne, rev han sine klær og ropte: «Å, min datter! Du har brakt meg i dyp smerte, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»

Hun sa til ham: «Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, gjør med meg som det er gått ut av din munn, for Herren har hevnet deg på dine fiender, ammonittene.»

Hun sa til sin far: «La dette gjøres for meg: Gi meg to måneder til, så jeg kan gå opp og ned i fjellene og gråte over at jeg aldri fikk ekte en mann, jeg og mine venninner.»

Han sa: «Gå!» Og han lot henne gå for to måneder; hun og hennes venninner gikk og sørget over at hun aldri fikk ekte en mann, i fjellene.

Da to måneder var gått, kom hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter sitt løfte som han hadde gitt. Hun hadde ikke kjent noen mann. Dette ble en skikk i Israel,

at Israels døtre gikk hvert år for å sørge over datteren til Jefta, gileaditten, fire dager i året.