Folkene i Israel hadde sverget i Mispa og sagt: Ingen av oss skal gi sin datter til Benjamin til hustru.

Og folket kom til Guds hus og ble der til kvelden for Herrens åsyn. De hevet sine stemmer og gråt bittert.

De sa: Å, HERRE Gud av Israel, hvorfor har dette hendt i Israel, at det i dag skulle mangle en stamme i Israel?

Dagen etter sto folket tidlig opp, bygde et alter der og brakte brennoffer og fredsoffer.

Israelittene sa: Hvem er det blant alle Israels stammer som ikke kom opp med menigheten til HERREN? De hadde laget en stor ed for den som ikke kom opp til HERREN i Mispa, og sagt: Han skal visselig dø!

Israels barn angret seg for Benjamin, sin bror, og sa: I dag er en stamme skåret bort fra Israel.

Hvordan kan vi gjøre det for dem som er igjen, slik at de kan få hustruer, siden vi har sverget ved HERREN at vi ikke skal gi dem våre døtre som hustruer?

De spurte: Hvilken av Israels stammer kom ikke opp til HERREN i Mispa? Da viste det seg at ingen fra Jabesj-Gilead hadde kommet til leiren til menigheten.

Folket ble talt, og se, det var ingen av innbyggerne i Jabesj-Gilead der.

Så sendte menigheten dit tolv tusen av de modigste menn og ga dem beskjed: Gå og slå ihjel innbyggerne i Jabesj-Gilead med sverd, også kvinner og barn.

Dette er det dere skal gjøre: Alle menn og kvinner som har kjent mann, skal dere utslette.

Blant innbyggerne i Jabesj-Gilead fant de fire hundre unge jomfruer som ikke hadde kjent mann ved å ligge med, og de brakte dem til leiren i Silo, som er i Kanaans land.

Hele menigheten sendte noen til å snakke med Benjamins barn, som var i klippen Rimmon, og de ropte fredelig til dem.

Benjamin kom tilbake på den tiden, og de ga dem de kvinnene de hadde latt leve av kvinnene i Jabesj-Gilead. Men de var ikke nok for dem.

Folket angret seg for Benjamin, fordi HERREN hadde laget en brist i Israels stammer.

Menighetens eldste sa: Hva skal vi gjøre for kvinnene til de overlevende, for kvinnene er utslettet fra Benjamin?

De sa: Det må være en arv for de som unnslapp av Benjamin, så en stamme ikke utryddes fra Israel.

Men vi kan ikke gi dem hustruer av våre døtre, for Israels barn har sverget og sagt: Forbannet være den som gir kvinne til Benjamin.

De sa: Se, det er en høytid til HERREN årlig i Silo, nord for Betel, øst for veien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Lebona.

De ga Benjamins barn beskjed og sa: Gå og ligg i bakhold i vingårdene.

Se, og når Silo-døtrene kommer ut for å danse, skal dere komme ut av vingårdene, og hver mann skal ta seg en hustru fra Silo-døtrene, og dra til Benjamins land.

Og hvis fedrene eller brødrene kommer for å klage til oss, vil vi si til dem: Vær vennlig innstilt til dem for vår skyld, fordi vi ikke klarte å skaffe en hustru til hver mann i krigen; for dere ga dem ikke til dem nå, så dere skulle bli skyldige.

Benjamins barn gjorde slik, og de tok seg hustruer etter deres antall av dem som danset, som de fanget. De dro tilbake til sitt eiendomsland, bygde opp byene og bodde i dem.

Israels barn dro derfra på den tiden, hver mann til sin stamme og til sin familie, og de dro derfra, hver mann til sitt arvland.

I de dager var det ingen konge i Israel: Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne.